Trajan var en nyskapende statsmann som styrte Romerriket med visdom og moral da det var på sitt mektigste geografisk sett. Men han var også en dyktig strateg. Han erobret blant annet Dakia, en stor bragd som blir dokumentert på den berømte søylen som bærer hans navn.
For hans samtidige var han ganske enkelt «den beste», optimus princeps, og sjelden har en keiser vært så godt likt. Han ble feiret av historikere og forfattere både i sin samtid, som for eksempel av Tacitus og Plinius den yngre, men også lenge etterpå. Til og med Dante Alighieri hyllet mange århundre senere Trajan for hans «høye ære» og «den store dyden og verdien» som ble oppnådd under hans imperium som ble ledet med «rettferdighet, nåde og fromhet».
Dante plasserte ham i skjærsilden i stedet for i himmelen kun fordi han ikke var kristen. Hans omdømme og berømmelse var vel fortjent. Marcus Ulpius Nerva Traianus regjerte i tjue år, under det første århundreskiftet etter Kristus. Han viste store militære og politiske ferdigheter. Han var ærlig, fremsynt og fremmet til og med veldedighet – en egenskap som ofte var fraværende hos konger og keisere.
Kort sagt, han var en komplett statsmann som ga sine undersåtter en av de lykkeligste og mest velstående periodene i Romerriket. Denne «gullalderen» skulle fortsette med andre keisere i det nerva-antoninske dynasti.
Den som så de ekstraordinære evnene hos Trajan, og som skulle sørge for at han skrev historie, var keiser Nerva. Da Nerva var gammel og syk, bestemte han seg for å adoptere Trajan og utpeke ham som sin etterfølger. I stedet for å utpeke noen i sin familie, valgte han altså denne generalen som var stasjonert med sine legioner på grensen av Rhinen. Trajan ble født i Italica (en by nær dagens Sevilla) 18. september 53 etter Kristus.
Han var sønn av en senator, som også var konsul og prokonsul for Asia, og en spansk kvinne fra aristokratiet, som man vet lite om. I sin lange militære karriere hadde Trajan reist på kryss og tvers i imperiet og vært nærmest overalt. Da Nerva valgte ham som arving, var han guvernør i øvre Germania, et område som i dag tilsvarer deler av Frankrike, Sveits og Sørvest-Tyskland. En budbringer – fetteren og hans fremtidige etterfølger Hadrian – informerte ham om Nervas valg i Køln.
Trajan var den første keiseren som var født utenfor Italia, og slik viste imperiet sin overnasjonale karakter. Et annet interessant faktum er at Trajan så «den evige byen» for første gang først to år etter han var blitt keiser av Romerriket! Før det foretrakk han å bli værende i provinsene og forsvare imperiets grenser ved Rhinen og Donau. Da han planla den etterlengtede inntreden i hovedstaden, gjorde den mektigste mannen i verden et originalt valg, noe som forteller mye om karakteren og væremåten hans. I stedet for å bli ført inn med bærestol, gikk han rett og slett til fots.
Han ville ikke ha et overdådig palass som han rettmessig fortjente ifølge rangen, men han foretrakk heller en enklere bygning. Dette sto i sterk kontrast til boligene til noen av hans forgjengere, som for eksempel de grandiose palassene til Augustus eller Neros Domus Aurea («Det gyldne hus»).
Som yrkesmilitær kunne Trajan allerede regne med støtte fra hæren. Han hadde tross alt realisert drømmen til enhver soldat i imperiet: å bli keiser i kraft av sine prestasjoner. Deretter fikk han også støtten og sympatien i senatet da han valgte mange av dets medlemmer til å styre provinser rundt om i imperiet.
Men han kontrollerte imidlertid arbeidet deres strengt, og straffet de som benyttet seg av mandatet til å skaffe seg rikdom på ulovlig vis. I senatet effektiviserte han også det personlige rådet (Consilium Principis), som var sammensatt av jurister, og fungerte som et dommerorgan.
Kort sagt, hans holdning til senatorene forble slik som for keiserne før ham: Senatet var som en ubehagelig tradisjon som ikke kunne brytes, men som måtte begrenses så mye som mulig i dets handlingsrom.
Nå som den spanskættede keiseren sto friere, endret han Romerrikets utenrikspolitikk. Han oppga alle defensive strategier og gikk offensivt til verks. Der det viste seg nødvendig for imperiets sikkerhet, gikk han besluttsomt til angrep.
For at denne nye aggressive politikken skulle fungere, innførte han streng opplæring og nye disiplinærregler for legionene. I soldatenes og offiserenes øyne var keiseren én av dem, en som sto side om side med dem i slitet og frykten på slagmarkene. Trajan kalte dem ved navn, noe som gjorde ham svært godt likt blant troppene, og de gjengjeldte med absolutt lojalitet. De seire som ble oppnådd i felttogene hans bare bekreftet hvor hengiven hæren var til sin keiser.
Da keiser Nerva døde, hadde Romerriket kontroll over Mare Nostrum, «Vårt hav», som romerne kalte Middelhavet, og for et imperium som strakte seg sømløst fra Bretagne til Persiabukta. Trajan la på egen hånd til nye, viktige erobringer. Under ham nådde imperiet sin største utstrekning. Han klarte dessuten å administrere det enorme riket på en utmerket måte.
Trajans første mål var å styrke grensen til imperiet ved Donau, for å oppnå to resultater: Å blokkere barbarenes angrep og å forsterke sikkerheten og utviklingen i provinsen Moesia som tilsvarer dagens Bulgaria og Serbia, og Trakia, som da lå i Øst-Hellas. Hinderet for dette var stammene i Dakia, en region som nå ligger i Romania, og som alltid hadde vært en torn i siden på imperiet.
En krigersk og voldsomt anti-romersk konge, Decebalus, ledet dem. Hvis de beseiret ham, ville Romerriket også få et rikt krigsbytte av slaver, men også av gull, sølv, jern og salt fra gruvene i disse områdene. Det måtte to kriger til for endelig å få Dakia under den romerske keiserørnen.
Trajan hadde planlagt offensiven ganske lenge, noe som fremgår av at det ble bygd en egen vei for å flytte hæren og forsyningene. Muligheten til å sette i gang angrepet meldte seg i mars 101, da den frosne Donau gjorde den danubiske provinsen Moesia sårbar for en invasjon av Decebalus’ dakiske tropper.
Trajan var fremsynt. Han gikk i spissen da hæren hans krysset den store elven ved hjelp av to broer som militæringeniører hadde laget for at 80 000 legionærer kom seg over. Den dakiske kongen trakk seg tilbake: Planen hans var å lede romerne til Transylvania, hvor han kunne engasjere dem i kamp i fjellrike områder og utnytte vanskeligheter som romerne kunne få med forsyninger og forbindelser der. Men keiseren lot seg ikke lure. Trajan rykket fremover på fiendens territorium og bygde stadig små og store befestede baser for å garantere forsyninger.
Romerne oppnådde sin første suksess på slagmarken i 102, i Tapae. Men det var en såkalt pyrrhos-seier, fordi han mistet mange menn og fienden ble ikke fullstendig slått. For å nedkjempe resten av de tallrike dakiske styrkene bestemte han seg for å forsøke et overraskelsesangrep. Han delte hæren i tre kolonner og gjennomførte en formidabel knipetangmanøver.
Forsøket var vellykket. Dakierne ble overrumplet og klarte ikke lenger å forsvare hovedstaden sin, Sarmizegetusa. Før han angrep den, utslettet Trajan fiendens festninger i fjellene én etter én, for ellers ville han ha utsatt flanken sin for angrep. Decebalus mistet en drøss med soldater i nytteløse forsvar av festningene. Da Decebalus innså at situasjonen var håpløs, ga han opp og reddet hovedstaden. Keiseren lot være å ødelegge byen, men dette var en tabbe.
Tre år senere hadde Decebalus omorganisert seg og var klar til å invadere Moesia. Til tross for at vinteren nærmet seg, dro Trajan avsted fra Ancona med store styrker og tok samme ruten som i den første krigen, opp til Sarmizegetusa som nå var omdøpt til Ulpia Traiana. Her knuste han all motstand og okkuperte byen.
Denne gangen lot han ikke Decebalus, som allerede hadde vervet nye stammer, slippe unna. «På det dakiske høylandet», sa Trajan, «er den eneste forutsetningen for fred å legge området øde.» Decebalus begikk selvmord for ikke å bli tatt til fange av romerne. Hodet hans ble utstilt som et trofé i Roma, sammen med 50 000 fanger som endte sine dager som slaver eller gladiatorer.
Nå som området var erobret, ble Dakia en del av de romerske provinsene. Like etter snudde keiseren seg mot øst og annekterte nabateernes kongerike i det nordvestlige Arabia, tilsvarende dagens Jordan. Dermed var ringen sluttet og hele Middelhavets kyst under kontroll av Roma. Fra Nabatea og Judea kunne Trajan bevege seg mot andre erobringer enda lenger mot øst, i fotsporene til en stor forgjenger: Aleksander den store.
Det var et risikabelt prosjekt, både fra et militært og et økonomisk synspunkt. En ekspedisjon av denne størrelsesorden medførte store utgifter for imperiet, og var enda vanskeligere å opprettholde enn de forrige kampanjene. Trajan hadde imidlertid to gode grunner.
En grunn var én gang for alle å beseire Partia. Romerne hadde slitt med parterne i generasjoner. En annen grunn var intet mindre enn å komme seg helt til bredden av Persiabukten. Som med erobringen av Dakia ble også denne ekspedisjonen forberedt ned til minste detalj, og logistikken var en stor budsjettpost. Kommunikasjon og forsyninger ble sikret med bygging av veier, for eksempel en vei fra Damaskus til Akaba ved Rødehavet.
Brønner ble gravd og vannsisterner ble bygget, noe som var særdeles viktig i disse ørkenregionene. Forsyningslinjene skulle beskyttes av fort. Offensiven startet etter at parternes konge satte en nevø på den armenske tronen, uten å konsultere romerne slik avtalen hadde vært siden Nero var keiser.
Trajan okkuperte umiddelbart Armenia, avsatte kongen og erklærte den for en romersk provins. Det samme skjedde med hjertet til fiendens imperium, nemlig Mesopotamia, som også ble tatt. Dermed var grunnen beredt for videre ekspansjon mot øst, mot Babylon og Assyria.
Den nye kampanjen ble rettet mot Partias hovedstad, Ktesifon (nær det nåværende Bagdad), og romerne forberedte seg ved å bygge trebåter og brygger. Legionærene seilte inn i Eufrat og Tigris’ løp og brukte den vanlige taktikken med å rykke frem i to grupperinger, her på hver sin elv. Slik kunne man dele fiendens styrker, eller la dem konsentrere seg om den ene gruppen, slik at den andre gruppen hadde fri bane.
Trajan ledet selv soldatene på Tigris. For å gå i land hadde ingeniørene bygd en pontongbro, og infanterister og bueskyttere som sto oppstilt på forankrede skip, voktet broen. Men romerne møtte ikke ordentlig motstand før de kom til Ktesifon. Materialene for beleiringen ble hentet fra de samme båtene som ble brukt til transport av soldatene. Krigsflåten som reiste på Eufrat måtte frakte materialet sitt over ørkenen et godt stykke.
Den partiske hovedstaden falt til slutt, og Trajan seilte til munningen av Tigris. Her ble Romerrikets ørn plantet ved bredden av Persiabukten, hvor handelsveiene til Det fjerne østen begynte.
Selv om byen var inntatt, ga parterne seg aldri og gikk stadig til angrep på romerne fra hesteridende bueskyttere. For å overvinne disse geriljaene måtte romerne finne andre metoder. Trajan valgte en original politisk løsning for å få ro i området: Han lot en av geriljalederne bli Romerrikets representant i området, og overlot Armenias trone til sønnen til en annen høvding. På denne måten ble de farligste fiendene hans allierte.
Men dette kunne bare være en midlertidig løsning i området om man ville beholde romersk kontroll.
Den siste militære innsatsen som Trajan satte i gang var i Kyranaika i dagens Libya. Så mange romerske soldater hadde blitt sendt til krigen mot parterne at den jødiske befolkningen i Kyranaika var i stand til å gjøre opprør. Opprøret spredte seg raskt til andre regioner av imperiet, fra Egypt til Kypros, og opp til Mesopotamia. Trajan var hensynsløs: De lokale jødiske samfunnene ble massakrert, og de få overlevende søkte tilflukt i de indre områdene i Afrika som var utenfor romersk dominans.
Trajan var nå en eldre mann, sliten og sterkt plaget av podagra. Nå skulle han dra tilbake til Roma etter mange års fravær, men keiseren nådde aldri frem. I Kilikia i Lilleasia ble han rammet av hjerteinfarkt og døde 8. august 117, noen dager før sin 64-årsdag.
Etter eget ønske ble han begravet i basen av den monumentale søylen som står i Trajans forum i Roma. Noen år senere ble hans eneste kone, Pompeia Plotina, også begravd ved siden av ham. Hun hadde stått ved hans side hele livet, til tross for at Trajan hadde hatt mange affærer med andre kvinner.
Trajan hadde hele tiden en drøm om å fortsette erobringene østover, inn i India og helt til Det fjerne Østen. Alt tyder på at om han hadde hatt flere krefter, ville keiseren ha fortsatt, og kanskje kommet enda lengre øst enn Aleksander den store. All suksessen Trajan hadde, overbeviste ham kanskje om at han og Romerriket var uovervinnelige.
Det enorme imperiet som han etterlot etterfølgerne var det største og rikeste Roma noensinne hadde hatt. Størrelsen skulle imidlertid vise seg å være et tveegget sverd: Ikke engang en ny Trajan ville vært i stand til å opprettholde alle provinsene og effektivt forsvare alle grensene.
Det var litt om Trajan.
Lest av Lena Bjerke Montague