Han bygde opp et imperium nærmest fra ingenting, og gjorde det til et av de viktigste i Europa. Da Peter styrte i Russland overvant han flere militære stormakter og la et viktig grunnlag for fremtiden.
Hvis man tenker på alt denne tsaren gjorde for å radikalt reformere landets strukturer, for å bryte ned dypt forankrede tradisjoner og at han til og med skapte en ny hovedstad, er det ikke rart at han fortjente tilnavnet «den store». I tillegg til å overvinne konspirasjoner i selve Russland, i mektige og ambisiøse naboland, måtte Peter I Romanov også bekjempe uvitenheten i et folk som var det mest akterutseilte på alle felt, politisk som sosialt, økonomisk så vel som kulturelt.
Flere hundreår måtte «tas igjen». Til tross for dette klarte han på kort tid å bringe Russland inn i moderne tider. Han var ikke engang den rettmessige arvingen til tronen: Faren, tsar Aleksej, hadde fått Peter med sin andre kone Natalja. Derfor var nummer én i arverekken i den dynastiske linjen halvbroren Fjodor, sønn av Aleksej og den første kona Maria.
I hele sitt liv hadde Peter et merkelig forhold til makten. For ham var det et slags spill, en lek. «Universitetet for fest og fyll» kalte han vennekretsen der han og vennene blant annet parodierte religiøse seremonier. Han avskydde etiketten, formalitetene og ritualene ved hoffet, enten det var han eller andre som måtte utføre dem. Han elsket å reise rundt inkognito, spesielt på sine mange utenlandsreiser.
Han var absolutt ikke den eneste mektige som brukte dobbeltgjengere som kunne vises offentlig i hans sted, men selv gikk han så langt at han kledde seg som en enkel håndverker eller som en vanlig sjømann for å forsvinne blant vanlige innbyggere.
Slik kunne han komme tett på en verden som han ellers ville vært langt unna, som noe nesten uvirkelig, sett fra de kongelige palassene. Det er mulig at disse «lekene» for Peter også var en måte å unnslippe maktkampene, dramaene og intrigene som alltid foregikk under hans tsardømme.
Selv om tsaren var lettsindig og utradisjonell når det gjaldt livsførsel, visste han også hvordan han kunne bruke makt når han anså det som nødvendig. Og ikke minst var han ekstremt dyktig og konkret når det gjaldt å styre selve landet.
Allerede tidlig i livet sitt måtte han dessuten møte krefter og farer som kunne ha knust ham. Da halvbroren og tronarvingen Fjodor døde og ga Peter adgang til tronen i 1682, var han bare ti år gammel. Men skjebnen hadde mye mer i vente for ham. Snart måtte han forholde seg til bojarene, de mektigste familiene i riket, og palassvaktene kalt strelitsene. Som pretorianergarden i Romerriket, var disse i stand til å påvirke hvem som skulle ha makten.
Strelitsene grep inn og tvang ham til å dele tronen med Ivan, den andre halvbroren. Ivan var totalt forskjellig fra Peter på alle måter. Der Peter var målbevisst, dynamisk og kjapp i hodet, var Ivan svak både fysisk og psykisk. Denne løsningen med to tsarer ble iversatt av strelitsene i Kreml. De forsøkte også å utrydde alle tilhengerne av Natalja, Peters mor.
Ivans familie gjorde hva de kunne for å ta makten fra Peter. Peters halvsøster Sofia, som hadde rollen som Peters regent på grunn av hans unge alder, prøvde flere ganger å lokke den unge tsaren vekk fra Moskva for å fjerne ham for godt. Mens Ivan og Sofia utførte de offisielle pliktene, brukte Peter heller tiden til egne interesser.
Han foretrakk praktiske aktiviteter fremfor å studere. Han lærte seg å bruke sverd, men også vanlige arbeidsredskaper. Han var spesielt interessert i skip og kunne ofte leke krig med ekte personer. Denne leken fungerte egentlig som militærtrening. De som var med på dette, var adelsmenn og andre unge mennesker, som senere skulle bli veldig nyttige for ham.
Etter at nok et forsøk på å fjerne ham mislyktes, organisert av Sofia og strelitsene, bestemte den 17 år gamle Peter seg for å slå tilbake. Med soldatene han personlig hadde trent opp, kom Peter til Kreml, der han fikk Sofia avsatt og seg selv kronet sammen med halvbroren Ivan. Siden han fremdeles var mindreårig, ble hans formelle makt overlatt til moren Natalja.
Men da både Natalja og Ivan døde i løpet av kort tid, kunne Peter endelig regjere alene. Nå begynte det enorme moderniseringsarbeidet med riket som han alltid hadde drømt om. For å gjøre dette gjennomførte han en serie reiser som førte ham til de viktigste byene og havnene i Europa. Her ville han ta inn over seg så mye kunnskap som mulig, fra de mest avanserte styreformene til produksjonssystemene.
Han hadde en intensjon om å overføre alt til moderlandet gjennom rekruttering av kvalifisert personell. Russland hadde på denne tiden ti millioner innbyggere. Det var det største europeiske landet, men også det tynnest befolkede landet. Nitti prosent av befolkningen besto av bønder som levde under ekstrem fattigdom, og halvparten av dem var fremdeles livegne og i praksis slaver.
I byene fantes det knapt borgere og handelsmenn. Uten en sjømakt og en ekte hær kunne tsarens rike i beste fall stå imot angrep fra tartarene på de enorme slettene, men absolutt ikke konkurrere med andre europeiske hærer. Det fantes ingen universiteter eller forskningssentre og ikke engang aviser. Salg av utenlandske bøker var forbudt. I stedet for arabiske tall ble kyrilliske nummer brukt.
De få interne utvekslingene ble hemmet av en masse forskjellige måleenheter. Kort sagt, Russland hang svært langt etter resten av Europa. Og dette gjaldt ikke bare metaforisk: Kalenderen som var i bruk, var unik for Europa. Den startet ikke fra Kristi fødsel, men fra den antatte datoen for verdens skapelse.
For å bøte på situasjonen hadde Peters forgjengere allerede invitert utenlandske håndverkere og kunstnere. Disse ble samlet i «det tyske kvarteret» i Moskva, hvor også utenlandske kjøpmenn, diplomater og soldater bodde. Men den ortodokse kirken mente disse var farlige kjettere man måtte holde seg borte fra.
Peter forsto at han måtte gå imot kirken i dette tilfellet. Å frekventere utlendinger tilsvarte for Peter å oppdage og forstå moderniteten. Han gjorde det hjemme, i det tyske kvarteret, men spesielt i utlandet. Han reiste til Nederland, England, Frankrike, Tyskland og Østerrike. Han møtte keisere og håndverkere, diplomater og fagfolk (blant annet leger, arkitekter og ingeniører). Han besøkte domstoler og verft, butikker og sykehus. For å kunne gjøre dette reiste han så mye som mulig i forkledning, og bodde i beskjedne boliger og avsto fra all luksus. En slik regent hadde man aldri sett før, verken i Russland eller i resten av Europa.
Peter ønsket å løfte Russland på nivå med den mest avanserte delen av verden, å seire over alt og alle, og landet gikk gjennom en rivende utvikling. Ingenting var som før: Fra statlige strukturer – både sentrale og perifere – til økonomien, fra kirken til reglene for arvefølgen, til finanspolitiske, rettslige og kulturelle områder. Russland var ikke lenger det samme landet. Med et gedigent sprang forlot man den mørkeste middelalder og banket på døra til den moderne tiden.
Innovasjonene hadde en omveltende virkning, lik et jordskjelv, og det møtte naturlig nok sterk motstand, spesielt fra den ortodokse kirken. Peter klarte imidlertid å overvinne all motstand. Tsaren forandret alt i landet sitt, til og med måten han kledde seg og oppførte seg på, skrev og regnet på. Kanskje til og med tankesettet.
Peter utnyttet dødsfallet til patriarken Hadrian for å overlate administrasjonen av kirkens land til en lekmann som han hadde tillit til, og innførte en lov som underordnet mye av kirkens makt til tsaren.
For å administrere det enorme territoriet i riket sitt introduserte han ni ministerier – fra utenrikssaker til statskassen, fra rettferdighet til handel, til de væpnede styrkene. Dette kopierte han fra regjeringssystemet til det mye mer avanserte Sverige. Hvert ministerium ble ledet av en president og en utenlandsk visepresident. I ministeriene deltok også medlemmer fra senatet. Nye guvernører skulle kontrollere skatteinnkrevingen og kontrollere domstolene. Dette ble gjort for å få bukt med mislighold og korrupsjon.
Han omorganiserte titler og offentlige funksjoner, og de statlige sektorene ble totalt modernisert og effektivisert. Adelsprivilegiene ble redusert, og det ble lagt mer vekt på personlig egnethet. Barn av adelige, diplomater, statssekretærer og geistlige måtte studere aritmetikk og geometri fra de var ti til femten år gamle, og fikk bare lov å gifte seg etter endt utdanning.
De adelige måtte utføre militærtjeneste fra de var tretten år gamle og alltid være tilgjengelige for tilbakekalling til hæren. Den eldgamle skikken der landeiendommene ble delt blant alle barna, ble forbudt: Landjorden skulle nå tilhøre kun den eldste sønnen, for ikke å dele opp eiendommene blant mange arvinger.
På det vitenskapelige og kulturelle feltet fremmet Peter I forskning og nye oppdagelser. Etter å ha fjernet kirkens kontroll på sensuren i de få publikasjonene fikk han oversatt vestlige bøker og grunnla den første russiske avisen.
Han støttet studiet av fremmedspråk og han opprettet Moskvas skole for matematikk og navigasjon, hvor han hentet lærere fra Royal Mathematical School of London. De ansatte på det nyopprettede russiske vitenskapsakademiet kom også fra Vesten.
Tsaren innførte den julianske kalenderen og nye skrifttyper, og forenklet det kyrilliske alfabetet. I økonomien hjalp han næringer med subsidier, subsidierte lån, ga skattefritak og delte ut offentlige kontrakter. Moderne verktøy og arbeidsmetoder ble innført, og kompetanse fra utlandet ble hentet om det var nødvendig. Kommunikasjonen ble forbedret, blant annet med havner og bedre veier. En standardisert benevnelse for mål og vekt ble innført, samt et tallsystem som bygget på titallssystemet.
Peters engasjement førte til en delvis kvinnefrigjøring. Alle ekteskap måtte ha en seks ukers obligatorisk prøveperiode, der begge partene hadde rett til å be om avlysning av ektepakten. Mote og frisyrer endret seg også. De tunge langermede kappene ble erstattet av lettere og lysere klær. Skjegg- og hårmoten endret seg drastisk. Peter den store innførte faktisk at alle som ville ha skjegg, måtte betale en skatt.
For et land som ville endre seg totalt og som ønsket å delta aktivt internasjonalt, var det absolutt nødvendig å fysisk overvinne isolasjonen. Helt konkret betydde det å få et utløp til havet. Landet hadde utløpet ved Kvitsjøen i nord, men det var langt unna, upraktisk og også utilgjengelig en stor del av året på grunn av is og uvær.
Med hensikten å skaffe en ny havn tok Peter fatt på en serie felttog mot nabomaktene: Det osmanske riket for å få dominans over Svartehavet, og spesielt Sverige for å få tilgang til Østersjøen. De første nederlagene fikk Peter til å forstå at han måtte omorganisere hæren. Han startet arbeidet med å masserekruttere russere, kosakker og kalmykiere.
Han iverksatte også en teknologisk oppdatering og sentralisering av kommandoen. Deretter ga han drivkraft til byggingen av den flåten med krigsskip som landet aldri hadde eid. Takket være disse fremskrittene endte nå både krigene mot osmanene og svenskene med en dobbel, overraskende suksess for Peter den store.
Den førstnevnte fienden anerkjente russisk innflytelse over en rekke territorier, mens Sverige, i kraft av Nystad-traktaten, ga Russland Livland, Estland, en del av Karelen og området mellom byene Riga og Narva. Etter en militær ekspedisjon til Persia kunne Peter også annektere regionene i Det kaspiske hav, med havnen i Baku.
Som en innovatør på alle måter, endret han også reglene for tronfølgen. Med et dekret slo han fast at tsaren sto fritt til å velge arving og trengte ikke å ta hensyn til førstefødselsretten. Mens han lå for døden, lot han kone nummer to, Katarina, få være medregent. Det var til stor irritasjon for mange, ettersom hun ikke var russisk (hun var fra Litauen) og heller ikke var adelig.
Peter I Romanov døde i 1725. En infeksjon som ingen leger klarte å kurere ordentlig, ble dødelig. Levningene ble gravlagt i Peter og Paulus-katedralen i «hans» St. Petersburg, byen han hadde grunnlagt for å gjøre den til rikets nye praktfulle og storslåtte hovedstad.
Som mange keisere hadde også Peter en mørk side. Dette var hans «opplyste» reformasjon, en slags perestrojka på 1700-tallet. Den ble innført i kraft av en brutal undertrykkelse av enhver intern opposisjon. Tusenvis av mennesker ble torturert og drept under Peter den store, inkludert hans eneste sønn Aleksej, som alltid hadde motarbeidet reformene hans og hadde gitt opp å etterfølge ham. Da han ble overbevist om at det å drepe sønnen var prisen han måtte betale for å fornye landet, gjorde han det uten å nøle. Peter mente han var tsar og leder før han var far. Og antagelig var han den største og viktigste tsaren Russland har hatt.
Det var litt om Peter den store.
Lest av Lena Bjerke Montague