Plastavfall er i ferd med å kvele Jorda. Hva kan vi gjøre for å rydde opp søppelet i havene våre?

Et sted mellom Hawaii og California seiler en enorm, oppblåsbar farkost gjennom havet. Farkosten er et fangstredskap, og under den 600 meter lange flåten henger det et tre meter dypt skjørt som feier gjennom vannet. Den drives rundt i havet av vind og bølger, beveger seg raskere enn havstrømmene og folder seg slik at det danner et U-formet fangstnett. Fisken dykker under for å unngå den, men men det er ikke fisk dette fangst-redskapet er på jakt etter. Fangstredskapet kalles System 001 og fanger søppel i havet. Det kjemper mot kuling og storm og unngår de korroderende virkningene av havsalt. Det sender signaler til satellittene høyt oppe i himmelen og båtene i nærheten med varsel om en fangst uten sidestykke. 

Dette nettet tråler i den store søppelhaugen i Stillehavet, og jobben går ut på å rydde i havet.

Stillehavs-søppelhaugen er en malstrøm av avfall, en virvelvind av søppel som er fanget i havstrømmene. Det er ikke akkurat den søppeløya som det av og til skrives om i media, men havområdene er krydret med små mengder flytende skrot. Det virvles rundt i bølgene, dupper opp og ned i vannsøyler og sirkulerer med havstrømmene. Invaderende dyrearter skaffer seg skyss på den reisende plasten og finner dermed veien til områder de aldri burde nå.  Sjøfugl, havpattedyr og fisk som tror det er flytende mat, fyller magen med ufordøyelig søppel. Det som blir igjen, tæres bort av en ustoppelig gynging som gnir mikroskopiske plastbiter og giftige kjemikalier ut i havet.

Visste du at? Drikkebeholdere, f.eks. plastflasker og kaffebegre, utgjør mer enn en tidel av søppelet vårt.

System 001 ble satt ut 16. oktober 2018, og vi håper det vil fjerne halvparten av søppelet fra Stillehavet i løpet av de neste fem årene. Det er den første i et nettverk av 60 og er et resultat av mer enn 270 testmodeller og 6 prototyper. System 001 drives fram av naturkreftene. Det er utstyrt med soldrevet elektronikk og følger strømmene i havet. Det har lys og GPS som varsler sjøfolk og beveger seg sakte nok til at fisken kan komme seg unna. Plasten kan derimot ikke rømme; den fanges mellom den oppblåsbare flåten og det kraftige skjørtet, og kommer ingen vei. Sjøgående søppelfarkoster henter søppelet og rydder havet. Hvis alt fungerer som det skal, kan prosjektet innføres i hele verden for å fjerne 90 prosent av alt flytende søppel innen 2040.

Hvordan ble det slik?

Det er knapt 100 år siden Leo Baekeland fant opp den første helsyntetiske plasten. Den ble utviklet for å isolere elektriske kabler, mot slutten av den andre industrielle revolusjonen, og dette nye materialet var noe helt unikt som man aldri hadde sett før. Det var billig å produsere, varmebestandig, svært lett å forme, og kunne dermed bli til alt vi ville at det skulle bli. Oppdagelsen kickstartet en bølge av kjemiske oppfinnelser.

All plast har den samme grunnstrukturen. Hvis vi zoomer inn, vil mesteparten se ut som et perlekjede med lange, repeterende kjeder som smelter når de varmes opp og blir harde når de kjøles ned. Det som gjør plasten spesiell, er allsidigheten. Vi kan pressforme den til tynne ark, valse den mellom valser, blåse den til bobler, støpe den som metall eller vakuumforme den til 3D-figurer. Hvis vi endrer de kjemiske byggeklossene i kjedene, kan vi endre elastisiteten, smeltepunktet og evnen til å tåle kjemikalier. Tilsetningstoffer mellom kjedene kan endre fargen, gjøre den brannsikker eller drepe bakterier, og tilføyer vi forgreininger til kjedene, kan vi få den til å floke seg, knyte knuter som ikke smelter, og låse ferdig plast i evigvarende former.

«Papirproduksjon forurenser mer enn plastproduksjon»

Dette utrolige materialet er billig, renslig og vanntett. Det kan være tykt eller tynt, bøyelig eller hardt, med kraftige farger eller helt gjennomsiktig. Vi kan bruke det mot huden, pakke inn mat i det og bruke det til å lage alt fra penner og glitter til smarttelefoner og romskip. Plast er kraftig nok til å holde oppe bygninger, lett nok til å fly og glatt nok til å hindre at egg setter seg fast i stekepanner. Men dette vidundermaterialet er så billig at vi ikke nøler med å kaste det når vi har brukt det. 

I dag produserer vi 300 millioner tonn med plast i året, og halvparten går rett i søpla. Vi kaster én million plastflasker i minuttet, en halv million plastsugerør om dagen og fire billioner plastposer hvert år. Av all den plasten vi noensinne har produsert, ligger omtrent 80 prosent på søppelfyllinger eller ute i naturen. Nesten en tredel av plastemballasjen går rett i havet, der den blir værende i flere generasjoner. Enzymer fra levende skapninger klarer ikke å bryte ned de menneskeskapte kjedene som gjør plasten så kraftig og slitesterk.

Hva kan vi gjøre?

Ocean Cleanup-prosjektet befinner seg helt i enden av plastøkonomien, og det mopper opp den enorme elven av søppel som renner ut av privathusholdninger og bedrifter. Samtidig som System 001 støvsuger havet, intensiverer mennesker over hele kloden kampen mot produksjonen av plast.

Den største plastprodusenten er emballasje-industrien. Det er poser, brett og film laget av lavtetthets polyetylen (LDPE); sjampoflasker laget av høytetthets polyetylen (HDPE); vannflasker og vaskemiddelflasker av polyetylen tereftalat (PET); tallerkener, kopper og bestikk laget av polystyren; termoemballasje laget av skummet polystyren og flaskekorker, chipsposer og iskrembokser laget av polypropylen. På verdensbasis bruker vi omtrent ti millioner plastposer hvert eneste minutt. For å stoppe den enorme plastbølgen er det fornuftig å starte her.

Siden den ble lansert i 2017, har mer enn 50 land signert FNs miljjøkampanje for renere hav. Engangsplasten er nå godt plassert i skuddlinjen, og land over hele verden er i ferd med å fase den ut. Taiwan forbereder et totalforbud på engangs plastsugerør, kopper og plastposer. Zimbabwe planlegger å forby skummet plastemballasje for mat, og Kenya har allerede forbudt plastposer. Blir man tatt i å lage, selge eller bruke plastposer i Kenya, risikerer man en bot på 325 000 kroner eller inntil fire år i fengsel. Det kan virke drastisk, men en slik taktikk virker. I England har en avgift på engangsplastposer fått ned bruken med mer enn 80 prosent. 

Poser, sugerør og mikrokuler er de enkleste målene, siden det å bytte til plastfrie alternativer er både billig og enkelt. Men når det gjelder andre engangsprodukter som flasker, bestikk eller drikkebeger, er det verre. Ett alternativ er å bytte ut plasten med tradisjonelle materialer. Vi kan bruke glass, metall eller jute (plantefiber). Likevel er disse produktene ikke alltid bedre, selv om de kan resirkuleres. Papirproduksjonen forurenser mer enn plastproduksjonen, og det krever også mer energi og mer vann. Og selv om glassproduksjon er mer miljøvennlig, er selve produktene tunge og uhåndterlige, og de forurenser mer når de skal fraktes ut til brukerne.

Kreative nytenkere eksperimenterer allerede med nye muligheter, deriblant bestikk laget av hvete, vannflasker av tang og sixpack-ringer laget av bygg. De forsvinner etter at du har brukt dem, og de tilfredsstiller behovet for engangsløsninger som ikke forurenser Jorda. Men det vil ta tid å skyve plasten ned fra tronen, og foreløpig er vi nødt til å jobbe med det vi har.

I Japan er det ingen plastforbud ennå. De konsentrerer seg om avfallshåndteringen, og prioriterer gjenvinning for å hindre at plasten når havet. Ikke-resirkulerbar plast passerer gjennom forbrenningsovner som frigjør varme og får turbiner til å lage strøm. Denne tilnærmingen forsøker å gjøre vår lineære modell med produktdesign, forbruk og avfall om til et mer sirkulært system. Drømmen er å lukke dette kretsløpet slik at alt plastavfall blir til råmate-riale for framtidig produksjon. Endringer i design og gjenvinning kan gjøre at produktene varer lenger, blir lettere å reparere og enklere å gjenbruke. Endringer i energigjenvinnings-metodene kan hjelpe oss til å få mer ut av plast som er for forurenset til å bli gjenbrukt.

Denne prosessen er allerede på vei. I Europa ble det satt et mål i desember 2017 om å resirkulere 55 prosent av plastemballasjen innen 2030. Men det er grenser for hva vi kan gjøre hjemme for å resirkulere de varene vi kjøper. For å kunne oppnå dette målet må lovendringer legge ansvaret for det som skjer med produktene når vi har brukt dem, over på dem som produserer dem. I Sør-Afrika betaler for eksempel medlemmer av gjenvinnings-selskapet PET en avgift på råmaterialene til plastproduksjon. Disse pengene går tilbake til utforming av ny emballasje og gjenvinning av avfall etter forbruk. Dette hjelper ikke bare Jorda, det skaper også jobber og er bedre for økonomien enn et totalforbud mot plast. I Norge planlegger  energi- og gjenvinnings-selskapet Fortum å bygge et Nordens største plastgjenvinningsanlegg. I dag må det meste av vårt plastsøppel fraktes til Finland og Tyskland for å bli gjenbrukt. I Storbritannia samarbeider UK Plastics Pact med emballasjeindustrien om en overgang til gjenbrukbar, resirkulerbar eller komposterbar plast. De vil også øke plastgjenvinningen til 70 prosent innen 2025.

Forskerne eksperimenterer med biologisk nedbrytbar plast, som polymelkesyre (PLA). Den er laget av mais og bruker bare tolv måneder på å brytes ned. For plast som vi ikke kan resirkulere, ligger håpet hos nye metoder som skal fange mer energi fra søppelet ved å gjøre det om til drivstoff. En prosess som kalles forgassing, varmer plasten med luft, slik at det dannes gass som kan brennes. En annen prosess som kalles pyrolyse, varmer plasten uten luft, for å lage flytende drivstoff som f.eks. olje. 

Visste du at? Gjenvinningsanleggene strimler, vasker og smelter plasten om til plastgranulat som blir til nye produkter.

Det er fremdeles noen problemer som må løses med disse nye teknologiene. Det kan være farlig å brenne plastavfall, og for å lage nok nedbrytbar plast til å erstatte ekte plast, må vi rydde enorme landområder bare til dyrking av mais. Så har vi det faktum at selv om nedbrytbar plast faktisk kan brytes ned, betyr det ikke at den gjør det. Den må ha en temperatur på over 50 grader celcius, noe man kan oppnå i industrielle komposteringsanlegg, men ikke når plasten ender opp i havet. Men vi beveger oss i riktig retning, og vi spiller alle en rolle.

Som enkeltpersoner kan vi velge alternativer til plast og legge press på myndigheter og varemerker for å få dem til å gjøre større endringer. Hvis vi satser på reduksjon, gjenbruk og gjenvinning, kan vi lukke kretsløpet i plastøkonomien og stoppe denne enorme lekkasjen av plast ut i havene våre.

Hold Norge rent!

Bli med på rydde-dugnad denne våren

Før fuglene kommer

Før fuglene kommer er et landsomfattende ryddeprosjekt som skal mobilisere til opprydding før hekketiden begynner. Etter 15. april skal vi la fuglene ha sine hekkeplasser i fred. Prosjektet koordineres av Hold Norge Rent i samarbeid med Statens naturoppsyn og Norsk Ornitologisk Forening.

Strandryddeuka

Hvert år deltar tusenvis av frivillige på Strandryddedagen som er Norges største kollektive ryddedugnad. Sammen rydder vi Norge! Strandryddedagen er en nasjonal miljødugnad i regi av Hold Norge Rent der flere tusen frivillige rydder strender, øyer, holmer og havbunnen langs kysten så vel som langs bekker, elver og innsjøer i innlandet.

Dugnaden ble etablert i 2011 og er Norges største kollektive ryddedugnad.

Alle kan bidra, og vi inviterer familier, venner, kollegaer, nabolag, idrettslag, velforeninger, dykkerklubber, bedrifter, barnehager, skoler, speidere, miljøorganisasjoner, friluftslivet, fiskere m.fl. til å delta. For mer informasjon, sjekk 

www.holdnorgerent.no

Hvorfor brytes ikke plasten ned?

Mikrobene går raskt i gang med å arbeide på organisk avfall som papir og grønsaksrester, men de klarer ikke å angripe plast. Dette virker kanskje rart, siden vi lager plast av olje, som igjen kommer fra fossile rester av planter og dyr, men dette kommer av måten plasten lages på.

Gjenvinning er med på å skape en sirkulær økonomi som fører søppelet tilbake til produksjon.

Naturlige polymere bruker kjemiske forbindelser kalt peptidbindinger. Disse bindingene er mye sterkere, noe som er både en gave og en forbannelse. De fleste enzymene som levende ting bruker til å bryte ned organiske molekyler med, klarer ikke å bryte ned disse bindingene. Det er det som gjør plasten så slitesterk, men også det som gjør den så vanskelig å bli kvitt.

Det finnes bare noen få organismer, deriblant noen sopp- og bakteriearter, som kan klare å bryte dem ned. Ironien er at hvis flere organismer lærer dette trikset, så vil det sette styrken i livsviktige plaststrukturer i fare.