En ny tid vokser frem
Midt på 1800-tallet var Persia (dagens Iran) et land i forandring. Religionen sto sterkt, men samfunnet var preget av ulikhet, fattigdom og analfabetisme. Kvinner hadde få rettigheter, og religiøse ledere hadde stor makt. Mange lengtet etter noe nytt – en tro som kunne forene mennesker i stedet for å splitte dem.
Da sto en ung kjøpmann frem i byen Shiraz. Han kalte seg Báb, som betyr porten, og fortalte at Gud snart ville sende en ny profet for en ny tid. Han oppfordret folk til å forberede seg på en tidsalder preget av fred, kunnskap og rettferdighet. Mange fulgte ham, men myndighetene så ham som en trussel.
Báb ble fengslet og til slutt henrettet i 1850, men budskapet hans spredte seg raskt. Blant hans tilhengere var Bahá’u’lláh, en utdannet og respektert adelsmann fra Teheran.
I fangenskap erklærte Bahá’u’lláh at han var den profeten som Báb hadde varslet.
Han forkynte en idé som var radikal for sin tid – at hele menneskeheten er én familie, og at alle religioner springer ut fra samme guddommelige kilde.
«Jorden er bare ett land, og menneskene dets borgere.»
– Bahá’u’lláh
Dette ble grunnsteinen i Bahá’í-troen – en verdensreligion som skulle spre seg til alle kontinenter i løpet av bare noen generasjoner.