Heldigvis var det en ledig plass. Endelig fikk hu satt seg ned ved siden av de andre. Så ble hu sittende ei lita stund og se seg rundt og kikket på folka som satt der. Noen av dem kjente hu igjen, andre ikke. Men alle dem hu kjente igjen, de var jo døde.
Da vendte kjerringa hu satt i lag med, seg mot henne. Hu hadde satt seg slik at de så hverandre rett inn i øynene. Det var ei nabokjerring, så hu, men denne naboen hadde dødd for ei tid siden.
Før kjerringa fikk tenkt en tanke til, begynte den døde å snakke med henne:
«En ting må jeg be om, du må skynde deg ut av kirka, ellers går deg ikke vel.»
Kjerringa var snar om å komme seg ut av kirkebenken og løp oppover midtgangen, men i det samme tok alle de døde til å reise seg fra benkene og gå etter kjerringa.
Idet hu var på vei ut av døra, fikk en av dem tak i ytterklærne hennes. Det var ei kappe hu hadde over seg, en slik en som ikke har ermer. Nå må du tro kjerringa var rask med å løsne spenna som holdt kappa, og slik berga hu seg ut av kirka.
Sagn fra Salten i Nordland, Norsk Folkeminnesamling