Julens sanne vise
ÉN DOLLAR OG ÅTTISJU CENT.
Det var alt. Møysommelig oppspart, etter å ha snudd på hver eneste cent på hvert eneste innkjøp. Della telte pengene tre ganger. En dollar og åttisju cent. Og i morgen var det jul. Det var ikke annet å gjøre enn å kaste seg ned på sengen i gråt. Og det var akkurat det Della gjorde.
La oss ta oss en titt på leiligheten mens fruen i huset gråter ferdig. Den består av ett møblert værelse, til åtte dollar i uken. Særlig mer er det ikke å si om den. I hallen nedenunder var det en postkasse som ikke hadde plass til brev. Det var også en elektrisk dørklokke som ikke virket. Og så hang det et navneskilt ved siden av døren:
«Mr. James Dillingham Young».
Da navneskiltet ble satt opp, tjente James Dillingham Young tretti dollar i uken. Nå som han bare tjente tjue, virket navnet altfor langt og pretensiøst. Kanskje burde det bare stått «Mr. James D. Young».
Men når Mr. James Dillingham Young kom hjem til sin møblerte ettroms om ettermiddagene, la Mrs. James Dillingham Young, som vi allerede kjenner som Della, armene varmt rundt ham og hilste ham kjærlig med det langt mindre prangende «Jim».
Della var nå ferdig med å gråte, tårene var tørket og nesen pudret. Hun sto ved vinduet og kikket uinteressert ut. I morgen var det jul, og hun hadde én dollar og åttisju cent. Her hadde hun spinket og spart i månedsvis, og dette var resultatet.
Tjue dollar i uken rakk ikke langt. Alt var dyrere enn hun hadde regnet med. Det var alltid sånn. Én skarve dollar og åttisju cent å kjøpe gave til Jim for. Hennes Jim.
Hun hadde hatt mange lykkelige timer med å planlegge hva hun skulle gi ham. Noe ekstraordinært og utsøkt måtte det være, noe som i det minste var i nærheten av å være godt nok for Jim.
Mellom vinduene på værelset hang et speil. Du har kanskje sett den typen speil som henger i møblerte ettromsleiligheter til åtte dollar uken? Det var usedvanlig smalt, men hvis du var tynn og smidig, kunne du kanskje klare å få et lite glimt av deg selv i helfigur. Della, som var rimelig slank, mestret kunsten.
Brått vendte hun seg bort fra vinduet og stilte seg foran speilet. Øynene funklet, men ansiktet var gustent. Hun løsnet hårnålene i en rask bevegelse og lot håret falle ned i hele sin imponerende lengde.
Det var to ting Mr. og Mrs. Dillingham Young var ekstra stolte over å eie. Det ene var Jims lommeur av gull, som var nedarvet gjennom generasjoner på farssiden. Det andre var Dellas hår.
Hvis dronningen av Saba hadde bodd i en leilighet tvers over gårdsplassen, skulle Della ha vasket håret og hengt det til tørk utenfor vinduet. Della visste at håret hennes var vakrere enn alle dronningers skatter og juveler.
Og hvis kong Salomo, med all sin rikdom, hadde bodd i samme bygård, skulle Jim ha tatt opp lommeuret hver gang de møttes i oppgangen. Jim visste at ingen konge eide noe så verdifullt som ham.
Dellas vakre hår falt i gylne kaskader nedover skuldrene. Det rakk henne til knærne og ble nesten som en kjole. Hun satte det raskt opp igjen og ble stående et øyeblikk mens en enslig tåre trillet nedover kinnet.
Hun tok på den gamle, brune kåpen og den like gamle, brune hatten, og med en egen gnist i blikket smatt hun raskt ut døren og bortover gaten. Da hun til slutt stanset, sto hun foran et skilt der det sto:
«Mrs. Sofronie. Hårartikler av alle slag.»
Della løp opp i andre etasje og ble stående et øyeblikk for å få igjen pusten.
Mrs. Sofronie, en ferm, blek kvinne, så på henne med et kjølig blikk. «Vil De kjøpe håret mitt?» spurte Della.
«Jeg kjøper hår,» sa Mrs Sofronie. «Ta av deg hatten så jeg kan se på det.» Den gylne, myke manken flommet ned.
«Tjue dollar,» sa Mrs. Sofronie mens hun veide håret i hånden. «Hvis jeg får pengene med en gang, har vi en avtale,» sa Della.
I de neste par timene gikk Della fra butikk til butikk for å finne akkurat den riktige gaven til Jim. Hun fant den til slutt, akkurat den gaven han skulle ha.
Det var et klokkekjede av gull, enkelt og stilrent i utformingen. Kvalitet lå ikke i prangende detaljer, men i rene materialer. Slik var det med de fleste ting.
Della visste at kjedet var som skapt for Jim i det øyeblikk hun så det. Det hadde mange av de samme egenskapene som ham – nedtonet og elegant. Kjedet kostet tjueen dollar.
Hun skyndte seg hjem med gaven og de åttisju centene hun hadde igjen. Med et slikt klokkekjede kunne Jim plukke frem uret hvor som helst, uten å måtte skamme seg over at det fine arvestykket manglet kjede. Det hendte han tok frem uret nå også, men bare når folk ikke så ham.
Da Della kom hjem, måtte imidlertid gledens rus vike for de harde realiteter. Kjærlighet og gavmildhet er en skummel kombinasjon som kan forårsake stor skade, og tro meg, kjære venner, slike skader rettes ikke opp på én dag.
En drøy halvtime senere så frisyren likevel litt bedre ut. Det korte håret fikk henne til å ligne en skolegutt. Della sto lenge foran speilet og betraktet seg selv.
«Hvis Jim ikke besvimer med det samme,» sa hun til seg selv, «men tar seg tid til å se ordentlig på meg, kommer han til å si at jeg likner en varietépike. Men hva skulle jeg ha gjort? Akk, hva skulle jeg ha gjort med én skarve dollar og åttisju cent?»
Klokken nitten hadde hun middagen klar til Jim. Han kom alltid presis. Della satte seg ved døren, med klokkekjedet i hånden. Så hørte hun skrittene hans i oppgangen, og i et kort øyeblikk ble hun blek.
Della ba alltid små bønner om hverdagslige ting. Nå hvisket hun stille: «Kjære Gud, la ham synes at jeg fremdeles er vakker.» Døren gikk opp, og Jim kom inn. Han var mager, og ansiktet lå i alvorlige folder.
Stakkars mann, bare tjueto år og en kone å forsørge! Selv trengte han ny frakk, og hansker hadde han heller ikke. Jim stanset rett innenfor døren. Der ble han stående helt urørlig, lik en jakthund som værer en rype. Han betraktet henne med et uutgrunnelig blikk.
Della ble fortvilet. Det var ikke sinne, og heller ikke overraskelse eller forskrekkelse eller noen av de andre reaksjonene hun hadde forberedt seg på.
Han fortsatte bare å stirre på henne med det merkelige uttrykket i ansiktet. Della gikk bort til ham.
«Kjære deg,» gråt hun, «du må ikke stirre på meg på den måten. Jeg har klippet av meg håret og solgt det. Jeg orket ikke tanken på å feire jul uten å kunne gi deg en ordentlig gave. Håret vil vokse ut igjen. Det spiller vel ingen rolle, gjør det vel? Håret mitt vokser veldig fort. Det er jul, Jim. Gledens høytid. Du gjetter aldri hva jeg har kjøpt til deg, det er en aldeles nydelig, liten sak.»
«Du har klippet av deg håret …» fikk Jim langsomt frem, som om han ikke var i stand til å oppfatte det enkle faktum han sto overfor.
«Klippet det av og solgt det,» sa Della. «Syns du ikke det er pent, Jim? Jeg er jo fremdeles meg, selv om håret er kort.»
Jim kikket seg rundt i rommet. «Så det du sier, er at det lange håret ditt er borte?» sa han.
«Det er ingen vits i å lete etter det,» sa Della. «Det er solgt, sier jeg jo – borte vekk. Det er julaften, kjære, og jeg solgte håret for din skyld. Det kan så være at hårstråene på hodet mitt kan telles, men min kjærlighet til deg er ikke mulig å regne ut. Så – skal vi spise middag, da?»
Plutselig var det som om Jim våknet fra den transelignende tilstanden, og han omfavnet Della.
La oss her stoppe opp et øyeblikk og vende blikket utover.
Åtte dollar i uken eller en million dollar i året – hva er egentlig forskjellen? Muligens er det noen kloke hoder som har svaret, men høyst sannsynlig vil det være feil. De tre vise menn hadde med seg dyrebare gaver, men det er ikke hovedpoenget her. Du vil forstå hva jeg mener senere.
Jim fisket en liten pakke opp av frakkelommen og slengte den på bordet. «Ikke misforstå meg, kjæreste Della,» sa han. «Jeg elsker deg like høyt om håret er langt eller kort. Men hvis du åpner pakken, så forstår du nok hva jeg følte da jeg kom inn og fikk se deg.»
Della åpnet pakken med flittige fingre. Et høylytt gledesutbrudd gikk raskt over i gråt. For der lå kammene – tre vakre, edelstensbesatte hårkammer som Della hadde i månedsvis hadde beundret i butikkvinduet på Broadway, vel vitende om at de var for dyre til at hun noensinne kunne eie dem. Nå var de hennes – men håret var borte. Hun trykket kammene kjærlig til brystet, før hun kikket opp og sa:
«Håret mitt vokser jo så fort, Jim!»
Så spratt Della plutselig opp og utbrøt: «Men åh!» Jim hadde jo ikke fått sin fine gave ennå. Hun holdt kjedet frem mot ham i håndflaten. Gullet skinte om kapp med hennes egen gylne glød. «Er det ikke perfekt, Jim? Jeg lette byen rundt for å finne det. Nå må du titte på klokken minst hundre ganger om dagen. Gi meg klokken, jeg vil se hvordan den tar seg ut med kjedet.»
Jim satte seg ned og smilte matt.
«Della,» sa han, «la oss legge vekk julegavene. De er altfor fine til å bruke med en gang. Jeg solgte klokken for å få råd til kammene. Og nå syns jeg vi skal spise middag.»
De tre vise menn var, som du vet, noen veldig kloke konger som kom med gaver til det nyfødte barnet i krybben. Det var de som begynte den kristne tradisjonen med julegaver. Og vise som de var, ga de selvsagt også kloke gaver. Her har jeg, på mitt klossete vis, fortalt deg historien om et ungt, tåpelig par i en liten leilighet, som ikke var like vise da de ofret det kjæreste de eide for hverandres skyld. Men la meg til slutt komme med et par kloke ord til dagens vise gavegivere: Blant alle som gir hverandre julegaver, var disse to likevel de aller klokeste. For de ga sine gaver av kjærlighet.
De er de vise menn – over alt, og til alle tider.
Kilde:
Henry, O. (1862-1910), oversatt av Inger Marit Hansen, i Julefryd 2022, Orage forlag.