Da navneskiltet ble satt opp, tjente James Dillingham Young tretti dollar i uken. Nå som han bare tjente tjue, virket navnet altfor langt og pretensiøst. Kanskje burde det bare stått «Mr. James D. Young».

Men når Mr. James Dillingham Young kom hjem til sin møblerte ettroms om ettermiddagene, la Mrs. James Dillingham Young, som vi allerede kjenner som Della, armene varmt rundt ham og hilste ham kjærlig med det langt mindre prangende «Jim».

Della var nå ferdig med å gråte, tårene var tørket og nesen pudret. Hun sto ved vinduet og kikket uinteressert ut. I morgen var det jul, og hun hadde én dollar og åttisju cent. Her hadde hun spinket og spart i månedsvis, og dette var resultatet.

Tjue dollar i uken rakk ikke langt. Alt var dyrere enn hun hadde regnet med. Det var alltid sånn. Én skarve dollar og åttisju cent å kjøpe gave til Jim for. Hennes Jim.

Hun hadde hatt mange lykkelige timer med å planlegge hva hun skulle gi ham. Noe ekstraordinært og utsøkt måtte det være, noe som i det minste var i nærheten av å være godt nok for Jim.

Det var to ting Mr. og Mrs. Dillingham Young var ekstra stolte over å eie. Det ene var Jims lommeur av gull, som var nedarvet gjennom generasjoner på farssiden. Det andre var Dellas hår.

Hvis dronningen av Saba hadde bodd i en leilighet tvers over gårdsplassen, skulle Della ha vasket håret og hengt det til tørk utenfor vinduet. Della visste at håret hennes var vakrere enn alle dronningers skatter og juveler.

Og hvis kong Salomo, med all sin rikdom, hadde bodd i samme bygård, skulle Jim ha tatt opp lommeuret hver gang de møttes i oppgangen. Jim visste at ingen konge eide noe så verdifullt som ham.

Dellas vakre hår falt i gylne kaskader nedover skuldrene. Det rakk henne til knærne og ble nesten som en kjole. Hun satte det raskt opp igjen og ble stående et øyeblikk mens en enslig tåre trillet nedover kinnet.

Hun tok på den gamle, brune kåpen og den like gamle, brune hatten, og med en egen gnist i blikket smatt hun raskt ut døren og bortover gaten. Da hun til slutt stanset, sto hun foran et skilt der det sto:

«Mrs. Sofronie. Hårartikler av alle slag.»

Della løp opp i andre etasje og ble stående et øyeblikk for å få igjen pusten.

Mrs. Sofronie, en ferm, blek kvinne, så på henne med et kjølig blikk. «Vil De kjøpe håret mitt?» spurte Della.

«Jeg kjøper hår,» sa Mrs Sofronie. «Ta av deg hatten så jeg kan se på det.» Den gylne, myke manken flommet ned.

«Tjue dollar,» sa Mrs. Sofronie mens hun veide håret i hånden. «Hvis jeg får pengene med en gang, har vi en avtale,» sa Della.

I de neste par timene gikk Della fra butikk til butikk for å finne akkurat den riktige gaven til Jim. Hun fant den til slutt, akkurat den gaven han skulle ha.

Det var et klokkekjede av gull, enkelt og stilrent i utformingen. Kvalitet lå ikke i prangende detaljer, men i rene materialer. Slik var det med de fleste ting.

Della visste at kjedet var som skapt for Jim i det øyeblikk hun så det. Det hadde mange av de samme egenskapene som ham – nedtonet og elegant. Kjedet kostet tjueen dollar.

Klokken nitten hadde hun middagen klar til Jim. Han kom alltid presis. Della satte seg ved døren, med klokkekjedet i hånden. Så hørte hun skrittene hans i oppgangen, og i et kort øyeblikk ble hun blek.

Della ba alltid små bønner om hverdagslige ting. Nå hvisket hun stille: «Kjære Gud, la ham synes at jeg fremdeles er vakker.» Døren gikk opp, og Jim kom inn. Han var mager, og ansiktet lå i alvorlige folder.

Stakkars mann, bare tjueto år og en kone å forsørge! Selv trengte han ny frakk, og hansker hadde han heller ikke. Jim stanset rett innenfor døren. Der ble han stående helt urørlig, lik en jakthund som værer en rype. Han betraktet henne med et uutgrunnelig blikk.

Della ble fortvilet. Det var ikke sinne, og heller ikke overraskelse eller forskrekkelse eller noen av de andre reaksjonene hun hadde forberedt seg på.

Han fortsatte bare å stirre på henne med det merkelige uttrykket i ansiktet. Della gikk bort til ham.

«Kjære deg,» gråt hun, «du må ikke stirre på meg på den måten. Jeg har klippet av meg håret og solgt det. Jeg orket ikke tanken på å feire jul uten å kunne gi deg en ordentlig gave. Håret vil vokse ut igjen. Det spiller vel ingen rolle, gjør det vel? Håret mitt vokser veldig fort. Det er jul, Jim. Gledens høytid. Du gjetter aldri hva jeg har kjøpt til deg, det er en aldeles nydelig, liten sak.»

«Du har klippet av deg håret …» fikk Jim langsomt frem, som om han ikke var i stand til å oppfatte det enkle faktum han sto overfor.

«Klippet det av og solgt det,» sa Della. «Syns du ikke det er pent, Jim? Jeg er jo fremdeles meg, selv om håret er kort.»

Jim kikket seg rundt i rommet. «Så det du sier, er at det lange håret ditt er borte?» sa han.

«Det er ingen vits i å lete etter det,» sa Della. «Det er solgt, sier jeg jo – borte vekk. Det er julaften, kjære, og jeg solgte håret for din skyld. Det kan så være at hårstråene på hodet mitt kan telles, men min kjærlighet til deg er ikke mulig å regne ut. Så – skal vi spise middag, da?»

Plutselig var det som om Jim våknet fra den transelignende tilstanden, og han omfavnet Della.