H.C. Andersens klassiske eventyr Grantreet handler om et lite grantre som lengter etter noe mer i livet. Treet drømmer om å bli stort og vakkert, og ønsker seg bort fra den mørke skogen der det står. Gjennom historien utforsker Andersen temaer som utålmodighet, verdsettelse av øyeblikket og livets forgjengelighet.
Grantreet er en gripende fortelling som både rører og lærer oss om å sette pris på det vi har, før det er for sent.
Året etter var det blitt en lang krans av grener større, og året deretter igjen, var det enda lengre.
«Å, tenk om jeg var slikt et stort tre som de andre!» sukket det lille grantreet. «Da kunne jeg se utover hele den vide verden! Fuglene kunne bygge rede mellom greinene mine, og når vinden blåste kunne jeg nikke høytidelig, slik som de andre!»
Treet fant ingenting å glede seg over verken i solskinnet, i fuglene eller de røde skyene som seilte over det, morgen som kveld.
Vinterstid, da snøen rundt det lille grantreet lå gnistrende hvit, kom det støtt og stadig en hare hoppende over treet. Å, det var så ergerlig! Men etter tre vintre var treet blitt så stort at haren måtte gå utenom.
«Å, vokse, vokse, bli stor og gammel, det er det eneste verdt å trakte etter i livet,» tenkte treet.
Om høsten kom alltid tømmerhuggerne og felte noen av de største trærne.
Det skjedde hvert år, og det unge grantreet, som nå var blitt ganske voksent, skalv ved synet. De store, prektige trærne falt til jorden med knak og brak, og grenene ble hugget av. De var nesten ikke til å kjenne igjen da de lagt på vognene og hestene trakk dem ut av skogen.
Hvor skulle de? Hva hadde de i vente?
1 / 3
Om våren, da svalene og storken kom, spurte treet dem: «Vet ikke dere hvor de føres hen? Har dere ikke truffet på dem?»
Svalene visste ikke noe, men storken så ettertenksom ut, nikket med hodet og sa: «Jo, jeg tror jeg vet! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy fra Egypt, og på skipene var det staselige master. Jeg tør påstå at det var dem, for de luktet gran.»
«Å, tenk om jeg var slikt et stort tre som de andre! sukket det lille grantreet. Da kunne jeg se utover hele den vide verden!»
«Å, om jeg bare var stor nok til å seile over havet! Hvordan er egentlig dette havet, og hva ligner det på?»
«Nei, det er ikke lett å forklare!» sa storken, og så gikk den.
«Gled deg over din ungdom!» sa solstrålene. «Gled deg over din friske vekst og det unge livet som du har i deg!»
Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men det forsto ikke grantreet.
1 / 3
Når det lakket mot jul, ble de unge trærne felt. Disse trærne var de aller vakreste, og fikk alltid beholde grenene sine når de ble lagt på vognene og trukket ut av skogen av hestene.
«Hvor skal de hen?» spurte grantreet. «De er ikke større enn jeg. Det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor får de beholde alle greinene? Hvor kjøres de hen?»
«Det vet vi! Det vet vi!» kvitret gråspurvene. «Vi har kikket inn gjennom vinduene inne i byen! Åh, de kommer til den største glans og herlighet du kan tenke deg! De blir plantet midt i den varme stuen og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, pepperkaker, leketøy og mange hundre lys!»
«Og så, da?» spurte grantreet. Greinene dirret av spenning. «Hva skjer så?»
«Nei, mer har vi ikke sett! Det er makeløst!»
«Kanskje det er dit jeg skal?» jublet treet.
«Det er enda bedre enn å seile over havet!
Å, som jeg lengter! Om det bare var jul! Nå er jeg like høy og bred som de andre som ble kjørt bort i fjor! Å, om jeg bare lå på en av vognene allerede!
Om jeg bare var i den varme stuen med all sin prakt og herlighet! Og da kommer det noe enda bedre, enda skjønnere, for hvorfor skulle de ellers pynte meg slik?
Det må komme noe enda større, enda herligere …!
Men hva …?»
«Gled deg over meg!» sa luften og sollyset. «Gled deg over din friske ungdom ute i det fri!»
1 / 4
Men grantreet gledet seg slettes ikke. Det vokste og vokste. Folk som så det, sa: «Det er et nydelig tre!»
Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugget dypt gjennom margen, og treet falt med et sukk til jorden.
Nå var det ikke lykkelig lenger. Det var bedrøvet over å skilles fra hjemmet sitt, fra stedet hvor det hadde vokst opp. Treet visste jo at det aldri mer skulle få se vennene sine igjen – de små buskene og blomstene rundt omkring, nei, kanskje ikke engang fuglene.
Først da grantreet lå på gårdstunet sammen med alle de andre trærne som var blitt lastet av, kom det til seg selv igjen. Da hørte det en mann si: «Dette er pent, det tar vi!»
Deretter kom to staselige tjenere og bar grantreet rett inn i en stor, vakker stue. På veggene hang det portretter, og ved den store flislagte kakkelovnen sto det enorme kinesiske vaser med løver på lokket.
Det var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av bildebøker og leketøy. Og grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med sand, men ingen kunne se at det var en stamp, for den var trukket med grønt tøy, og sto på et stort brokadeteppe.
Å, som treet dirret av forventning! Hva skulle skje nå?
Både tjenere og tjenestepiker gikk rundt og hengte små kurver av farget papir på greinene. Kurvene var fylt med sukkertøy, forgylte epler og valnøtter. Over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast mellom kvistene. Aller øverst i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull.
«I kveld,» sa de alle sammen, «i kveld skal det stråle!»
«Å!» tenkte treet, «om det bare kunne bli kveld snart! Og hva skal da skje?
Kommer de andre trærne fra skogen for å se på meg? Kommer gråspurvene til å fly ved vinduene? Kommer jeg til å vokse fast her, og skal jeg stå pyntet vinter som sommer?»
1 / 3
Og så ble lysene endelig tent. For en glans, for en prakt! Treet dirret så et av lysene satte fyr på en grein. Det sved!
«Gud bevare oss!» skrek tjenestepikene og slukket flammene i hui og hast.
Nå våget ikke treet å dirre mer. Det var så redd for at pynten skulle falle av.
Og nå ble begge dørene til stuen slått opp, og en mengde barn styrtet inn. De voksne kom litt roligere etter. Barna sto tause et øyeblikk, før de jublet så det ljomet i stuen. De danset rundt treet, og den ene presangen etter den andre ble pakket ut.
Barna danset rundt med de flotte lekene sine. Ingen så på treet, bortsett fra den gamle barnepiken, som gikk og kikket mellom greinene for å se at ikke noen hadde glemt igjen en fiken eller et eple.
«En historie! En historie!» ropte barna og trakk en liten, tykk mann bort til treet. Han satte seg rett under det, «for så er vi i det grønne,» sa han, «og treet kan da også få høre! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre den om Klumpe-Dumpe som falt ned trappene og kom på høysetet og fikk prinsessen?»
«Klumpe-dumpe!» ropte barna. Men grantreet stod ganske stille og tenkte: «Skal ikke jeg få være med, skal ikke jeg få gjøre noe?»
Mannen fortalte om Klumpe-Dumpe som falt ned trappene og kom på høysetet og fikk prinsessen. Og barna klappet i hendene.
Grantreet stod ganske stille og tankefull. Fuglene ute i skogen hadde aldri fortalt slike historier.
«Klumpe-Dumpe falt ned trappene og fikk likevel prinsessen! Ja ja, slik går det til i verden!» tenkte grantreet og trodde at historien var sann. «Hvem kan vite? Kanskje faller jeg også ned trappene og får en prinsesse!»
Og treet gledet seg til at det skulle pyntes med lys, leketøy, gull og frukter neste dag.
«I morgen skal jeg ikke skjelve!» tenkte det. «Jeg skal bare more meg i all min herlighet.
1 / 3
Om morgenen kom en gutt og en pike inn.
«Nå begynner festlighetene igjen!» tenkte treet. Men barna slepte det ut av stuen, opp trappen og inn på loftet. Der stilte de det i en mørk krok.
«Hva skal dette bety?» tenkte treet. «Hva har jeg her å gjøre?» Det lente seg inntil murveggen og tenkte og tenkte og tenkte …
God tid hadde det også, for det gikk dager og netter uten at noen kom opp. Og da det endelig kom noen, var det kun for å sette noen store kasser borte i kroken. Man skulle nesten tro at treet var glemt.
«Nå er det vinter der ute,» tenkte treet. «Jorden er dekket med snø. Menneskene kunne ikke plante meg, så det er nok derfor jeg skal stå her, til våren kommer! Så omtenksomt, så snille de er! Hadde det bare ikke vært så mørkt og så skrekkelig ensomt her.
Det var så artig der ute i skogen, når snøen lavet ned, og haren hoppet forbi. Ja, selv da den hoppet over meg, men det satte jeg ikke pris på den gangen. Det er så skrekkelig ensomt her oppe!»
1 / 2
«Pip, pip!» sa en liten mus i det samme og stakk snuten frem. Så kom det enda en liten en. De snuste på grantreet og snek seg inn mellom grenene.
«Det er gruelig kaldt!» sa de små musene. «Ellers er det flott å være her, ikke sant, du gamle grantre?»
«Jeg er slett ikke gammel!» sa grantreet. «Det er mange som er mye eldre enn jeg!»
«Hvor kommer du fra?» spurte musene. «Og hva vet du?» De var fryktelig nysgjerrige. «Fortell oss om det herligste stedet på jorden! Har du vært der?
Har du vært i spiskammerset, der det ligger ost på hyllene og henger skinker under taket, der man danser på talglys og går mager inn og kommer fet ut?»
«Det stedet kjenner jeg ikke!» sa treet, «men skogen kjenner jeg, der solen skinner og fuglene synger. Og så fortalte det alt fra sin ungdom, og de små musene hadde aldri hørt på maken.
«Nei, så mye du har sett! Så lykkelig du har vært!»
«Ja!» sa grantreet og tenkte over hva det selv fortalte. «Det var i grunnen ganske morsomme tider!» Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.
«Å!» sa de små musene. «Så lykkelig du har vært, du gamle grantre!»
«Jeg er slett ikke gammel!» sa treet. «Jeg kom jo fra skogen denne vinteren! Jeg er i min aller beste alder!»
«Så morsomt du forteller!» sa de små musene. Neste natt kom de med fire andre småmus som ville høre treet fortelle. Jo mer det fortalte, jo tydeligere husket det alt selv.
«Men tidene kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned trappene, men fikk likevel prinsessen. Kanskje jeg også kan få en prinsesse.» Og så tenkte grantreet på et nydelig lite bjerketre som vokste ute i skogen. For grantreet var dette en virkelig vakker prinsesse.
«Hvem er Klumpe-Dumpe?» spurte de små musene. Og så fortalte grantreet hele eventyret, for det husket hvert eneste ord. De små musene holdt nesten på å klatre opp i toppen av treet, så begeistret var de.
Neste natt kom det enda flere mus, og om søndagen til og med to rotter, men de sa at historien ikke var morsom.
«Kan du bare den ene historien?» spurte rottene.
«Ja, bare den ene!» svarte Treet. «Den hørte jeg på min lykkeligste kveld, men den gangen tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!»
«Det er en særdeles dårlig historie! Kan du ingen om flesk og talglys? Ingen spiskammershistorier?»
«Nei.» sa Treet.
«Nei vel, takk for oss!» svarte rottene og gikk inn til seg selv. De små musene ble til slutt også borte, og treet sukket tungt. «Det var ganske hyggelig da de små musene satt rundt meg og hørte meg fortelle! Nå er det også over. Bare jeg snart kunne bli hentet frem igjen!»
En morgen kom det noen folk og romsterte rundt på loftet. Kassene ble flyttet, treet ble trukket frem, og snart slepte en kar det bort til trappen, der dagslyset skinte inn. «Nå begynner livet igjen!» tenkte treet.
1 / 6
Det følte den friske luften, den første solstrålen – og nå var det ute i gården. Alt gikk så fort, og det var så mye å se på, at treet glemte helt å se på seg selv.
Gården grenset opp til en liten, blomstrende hage. Rosene hang friske og duftende utover det lave gjerdet, lindetrærne blomstret, og svalene kvitret.
«Nå skal jeg leve!» jublet grantreet og bredte greinene sine ut. Men akk! De var visne og gule der treet lå slengt blant ugress og brennesler.
Gullpapirstjernen satt ennå i toppen og glitret i det klare solskinnet. I gården lekte et par av de lystige barna som hadde danset rundt treet i julen.
Et av de minste barna løp bort og rev av gullstjernen. «Se, hva som fremdeles sitter på det stygge, gamle juletreet!» sa han og trampet på grenene så de knakte under støvlene hans.
Og treet så på alle de vakre blomstene i hagen, og så deretter på seg selv og skulle ønske at det var blitt værende i den mørke kroken på loftet.
«Forbi! Forbi!» sa det stakkars treet. «Om jeg bare hadde gledet meg da jeg ennå kunne!
Forbi! Forbi!»
Så kom tjenestegutten og hugget opp treet i små vedkubber. Det blusset livlig opp under den store kokekjelen, og treet sukket dypt. Hvert sukk var som et lite skudd. Barna løp inn og satte seg foran ilden, stirret inn i den og ropte:
«Piff! Paff!» Ved hvert smell tenkte treet på en sommerdag i skogen og en stjerneklar vinternatt der ute. Det tenkte på julaften og Klumpe-Dumpe, og så var treet brent opp.
Guttene lekte i gården, og den minste hadde gullstjernen på brystet – den som treet hadde båret på sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og treet var forbi, og det var historien også – slik alle historier blir.
1 / 3
Kilde:
Våre vakreste julefortellinger, Orage forlag.
Eventyr av H.C. Andersen, oversatt av Inger Marit Hansen
