Korn var en viktig del av kostholdet. Det ble ofte lagret for vinterbruk, men også som en vare som kunne selges.

Når kornet skulle høstes eller gress skulle slåes, ble det brukt sigd og ljå. Ljåen hadde et langt, buet blad og et skaft som gjorde det mulig å slå store mengder gress på kort tid. Det var viktig for å samle høy til vinterfôr for husdyrene.

Korn ble vanligvis høstet med sigd, for da kunne folk holde kornet samlet med den ene hånden og kappe det med sigden i den andre. På den måten kunne de lett håndtere de modne kornaksene uten at for mye av kornet falt av og ramlet ned på bakken.

Både sigd og ljå måtte være skarpe, og brynesteinen var derfor også et viktig redskap for bøndene.

Langs denne lange vannveien var det i vikingtiden flere lokale høvdinger som styrte over mindre områder, som ofte bestod av én eller flere bygder. De var ansvarlige for å beskytte befolkningen, opprettholde lov og orden og organisere fellesoppgaver som jordbruk og forsvar. De kunne kreve toll; en betaling fra handelsfolk som brukte vannveiene. Og de hadde ofte en gruppe av lojale krigere i sin tjeneste.

Dette gjorde at høvdingene ble rike gjennom handel med varer som brynestein, pelsverk, jern og fisk, men det var kanskje ikke like populært for de som måtte betale.

Den største kilden til brynestein i Norge var steinbruddene i Eidsborg, som produserte steiner av høy kvalitet. Eidsborgbrynene kunne også bli levert i store mengder siden vikingene klarte å organisere en fungerende transport ut til havnene.

Arkeologiske funn viser at Eidsborgbrynene var en fast og etablert handelsvare rundt Nordsjøen allerede fra 900-tallet. Der vikingene reiste, hadde de med brynestein fra Eidsborg.