Jeannes mor var en dypt religiøs kvinne, og det var hun som innprentet i datteren de katolske verdiene som skulle bli avgjørende for resten av hennes liv.

⬅  Jeanne var datter av en bonde og vokste opp på landsbygda, og hun passet dyr som liten. 

De fortalte henne med en overjordisk vakker stemme at hun var utvalgt til å drive engelskmennene ut av Frankrike og sørge for at Karl ble kronet til konge i den tradisjonsrike katedralen i Reims. Den gang lå katedralen langt innenfor fiendens grenser.

Jeanne hadde vært vitne til et mirakel og visste hva hun måtte gjøre. Hun måtte bringe nyhetene til makthaverne. Men hvem ville høre på en analfabet bondejente? Hun visste ikke at Karl var mer enn villig til å lytte til henne. For ham var krigen tapt uansett. Etter en fredsavtale inngått i 1420 ble han gjort arveløs, og han mistet retten til å bestige tronen. Han begynte å bli desperat, og Jeannes tegn fra oven kunne være svaret på alle hans bønner.

Hun spurte den lokale herren sin, Robert de Baudricourt, om å bli ført til Karl, men han avviste henne. Hun lot seg ikke stoppe av det, men henvendte seg til landsbybeboerne for å få støtte. Mange av dem trodde at hun var redningen som Frankrike hadde ventet på. Hun kom tilbake til Baudricourt med en gruppe tilhengere, og dermed ga han Jeanne lov til å reise til Chinon. Men for sin egen sikkerhets skyld måtte hun ha på seg mannlig militæruniform, noe som var en kjettersk handling.

Da hun ankom kongens slott, fant hun ut at kongens hoff var like skeptisk som Baudricourt. Noen hevder Jeanne ble bedt om å peke ut kongen i et rom fullt av adelsmenn og hoffmenn, for å undersøke om hun snakket sant.

For en vanlig person ville dette ha vært umulig, ettersom ingen hadde sett noen portretter av kongen. Men Jeanne visste at hun var ledet av Gud, og hun gjenkjente kongen straks. Endelig fikk hun møte ham alene, og hun gjorde et sterkt inntrykk på ham. Hun skal ha bevist overfor kongen at hun hadde en guddommelig forbindelse ved å fortelle om hans innerste hemmeligheter.

Så sendte de henne og en liten gruppe menn til den beleirede byen. Takket være Jeannes kombinasjon av militærtaktikk, mot og kanskje litt flaks klarte de å drive ut engelskmennene, til tross for at hun skadet seg i halsen. Beleiringen opphørte etter mindre enn ti dager, 8. mai 1429.

⬅  Chinon slott, der Karl oppholdt seg. Det lå dypt inne i fiendens område. 

Et år senere kjempet hun for å beskytte byen Compiègne. Hæren hennes av armagnaker ble tvunget til å trekke seg tilbake mens Jeanne på heltemodig vis ble igjen i bakre rekker for å passe på at alle kom seg trygt unna. Dermed satte hun seg selv i fare. En bueskytter traff henne slik at hun falt av hesten og var nødt til å overgi seg.

Jeanne ville derimot ikke gi seg så lett og prøvde å rømme flere ganger. Hun hoppet til og med ut fra tårnet, tjue meter rett ned i en tørr og myk vollgrav. Hun klarte seg uten større skader. Men hun ble fanget igjen og ført til et sikrere sted. Etter måneder med forhandlinger med engelskmennene solgte burgunderne Jeanne til dem for 10 000 livres. Det var en stor sum penger. Hun ble så ført til Rouen for å fengsles, til stor ståhei blant folket.

Så fort hun var i fiendens hender, jobbet de raskt for å fordømme henne. Den unge kvinnen hadde ydmyket dem på slagmarken, og mange trodde også at hun hadde en alliert i de høyere makter. Men var det Gud eller djevelen?

Det første de undersøkte var om hun var jomfru. Det var hun, og derfor kunne hun ikke dømmes som heks. Anklagerne hennes besto utelukkende av engelske eller burgundske prester og var støttet av den teologiske skolen ved Universitetet i Paris. Ikke overraskende ville prestene gi inntrykk av at hun var besatt av djevelen. Den unge kvinnen hadde tiltrukket seg så mye støtte at hun var en trussel for hele det religiøse maktsystemet. Denne folkehelten måtte ryddes av veien.

Kirken tillot faktisk kvinner å gå med mannlige klær i visse tilfeller, som hos Jeannes, men fangevokterne var mye mindre tolerante.

Ikke engang han som først støttet henne, kong Karl 7., ville hjelpe henne. Han tok i stedet avstand og var redd for at enhver tilknytning til henne kunne skade hans makt. Jeanne hadde ingen allierte lenger, og 29. mai 1431 ble hun dømt til døden. Dagen etter ble hun henrettet.

Hun ble brent tre ganger for å være sikker på at kroppen var totalt ødelagt. Da flammene endelig sluknet, var det bare en askehaug igjen av den unge kvinnen. Noen påstår imidlertid at hjertet hennes på mystisk vis var intakt. Asken ble kastet i Seinen, så det ikke skulle være noe igjen som tilhengerne hennes kunne valfarte til.

I dag er Jeanne d’Arc en fransk nasjonalhelt. Hun var en ung kvinne med en sterk religiøs overbevisning og stor støtte i folket. Dette gjorde henne tragisk nok til et politisk mål i datidens maktkamp. I 1920 ble hun kanonisert, den høyeste ære den katolske kirke kan gi. Hun er en martyrlegende som vi fortsatt hedrer, nesten 600 år etter hennes død.

Det var imidlertid innsatsen fra to biskoper i Orléans på 1800-tallet som delvis førte til at Jeanne d’Arc ble gjort til helgen. I 1869 søkte Félix Dupanloup, biskopen av Orléans, og elleve andre biskoper pave Pius 9 om å kanonisere henne. Saken fikk internasjonal oppmerksomhet.

I 1876 bestemte den neste biskopen av Orléans at det skulle undersøkes om hun fylte kriteriene for helgenverdighet. Det gjorde hun, og dermed begynte den tidkrevende prosessen med kanonisering. I 1920 ble Jeanne d’Arc endelig kanonisert. Tusener av mennesker hadde samlet seg i Peterskirken i Vatikanet for å overvære seremonien.

I dag feires Jeanne d’Arc 30. mai hvert år, som var datoen da hun ble henrettet. Over hele Frankrike og også i hele verden blir Jeannes minne holdt i hevd ved at hun er preget på mynter, hun er motiv for kunst og i statuer. Hennes ettermæle vitner om heltemot og lojalitet, selv når det ser som mørkest ut.