Jord- og steinskred

Skred er ikke én ting, det er mange. I Norge snakker vi ofte om jordskred, leirskred, steinsprang og fjellskred. Det som skiller dem er hva slags materiale som raser ut, løsmasse eller fast fjell, og hvor mye som løsner. Når et helt fjellparti begynner å bevege på seg, kan konsekvensene bli katastrofale.

At Norge er spesielt utsatt, handler om geologien vår. Landskapet er formet av isbreer, og vi har store mengder løsmasser, særlig i daler og langs elver. Fjellene våre har sprekker og svakhetssoner etter millioner av år med tektonisk aktivitet. Når vann trenger inn i disse sprekkene og fryser, utvider det seg og skyver fjellblokkene fra hverandre. Dette kalles frostforvitring, og det er en viktig årsak til at stein og fjell løsner. Også kraftig nedbør, snøsmelting og erosjon bidrar til at bakken blir ustabil og gir etter.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Illustrasjon av skilt som signaliserer steinras

Hva slags skred finnes – og hvor skjer de?

Skred deles inn etter hva slags materiale som løsner, og hvordan bevegelsen skjer. De vanligste typene i Norge er:

  • Fjellskred, som skjer når store partier av fast fjell løsner fra bratte fjellsider.
  • Steinsprang, som er mindre steinblokker som faller eller ruller ned fjellsider.
  • Jordskred, hvor løsmasser som jord, sand og grus raser ut – ofte i bratte dalsider.

Jord og stein i bevegelse

Norge har hatt flere alvorlige skredhendelser, både i løsmasser og fjell. Ett av de mest kjente fjellskredene i nyere tid er Mannen i Romsdalen. Dette er et ustabilt fjellparti som lenge truet bebyggelse og infrastruktur nedenfor. Etter mange år med overvåking og gjentatte evakueringer raste deler av fjellet endelig ut i 2019. Ingen mennesker kom til skade, men hendelsen ga viktig lærdom om beredskap og geologisk overvåking.

I motsetning til fjellskred skjer løsmasseskred i løsmasser som jord, leire og sand. Et dramatisk eksempel er Rissaskredet i 1978, da et stort kvikkleireskred tok med seg hus, gårder og skog. Det finnes også flere hundre andre registrerte fareområder i Norge, mange i bratte dalsider og flomutsatte leirjordsområder.

Spor etter gamle skred – naturens hukommelse

Selv om et steinskred skjer raskt, kan vi se sporene etter det i naturen i lang tid etterpå. Disse sporene gir oss viktig kunnskap om hva som har skjedd før, og hjelper oss å vurdere hvor det kan komme nye skred.

Hva kan vi se?

Store steiner: Mange steder i Norge ligger det store, kantete steiner strødd utover i landskapet. De kan ha blitt med i et gammelt skred.

Skredvifter: Når et fjellskred skjer, samler steinmassene seg nederst i fjellsiden. Dette lager en vifteformet haug med stein og grus.

Arr i fjellet: Der skredet startet, kan vi ofte se et stort sår i fjellsiden. Dette kalles en skrednisje.

Innsjøer: Noen skred har demt opp elver og skapt innsjøer. Lovatnet i Loen er et eksempel.

Ujevnt terreng: Områder der det har gått skred, kan ha små hauger og groper i bakken, og trærne kan stå litt ujevnt.

Forrige avsnitt

1 / 4

Neste avsnitt
Gloppedalsura er et gigantisk felt av steinblokker som ligger på en morene og en høyt beundret attraksjon for naturelskere.
Gloppedalsura er et gigantisk felt av steinblokker som ligger på en morene og en høyt beundret attraksjon for naturelskere.

Loen – det dobbelte marerittet

Få steder illustrerer Norges skredhistorie bedre enn Loen. I 1905 ble en halv million kubikkmeter stein revet løs fra fjellet og dundret ned i Lovatnet. Raset utløste en voldsom flodbølge, over 40 meter høy, som oversvømte gårder og hus, og flere personer ble aldri funnet. Over tretti år senere, i 1936, falt over én million kubikkmeter stein ned det samme fjellet. De som hadde våget å bygge opp gårdene og livene sine igjen, ble rammet på nytt.

I ettertid har geologer og samfunnsplanleggere brukt Loen som et mørkt, men lærerikt eksempel på hva som kan skje når vi ignorerer risiko. Fjellene i området hadde synlige sprekker. Tidligere steinsprang kunne tolkes som forvarsler. Likevel var det ingen varslingssystemer på plass. Dette har endret seg i dag.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Fjellet i Loen som hadde steinras
Fjellet i Loen som hadde steinras

Overvåking og beredskap, vi lærer av naturen

Et av de mest kjente og overvåkede fjellpartiene i dag er Åkneset ved Storfjorden i Møre og Romsdal. Her vet forskerne at en stor del av fjellet langsomt beveger på seg, omtrent 4–7 cm i året. Når det en dag raser ut, kan det føre til en flodbølge som truer tettsteder som Geiranger og Hellesylt. Nettopp derfor er det installert et avansert overvåkingssystem: GPS, radar, laserskanning, geofoner og kameraer overvåker bevegelsene kontinuerlig, døgnet rundt.

Dette arbeidet ledes blant annet av NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat), i samarbeid med NGI (Norges Geotekniske Institutt) og lokale beredskapsetater. Ved mistanke om økt fare, kan det iverksettes evakuering og trafikkstopp på kort varsel. Her er teknologi, forskning og varsling tett integrert, og det redder liv.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt

Hvor sannsynlig er det at det skjer igjen?

Norge har over 300 registrerte fjellpartier som regnes som ustabile. De fleste vil trolig aldri rase, men noen utgjør en reell fare. Klimaendringer, med mer nedbør og hyppigere fryse-/tineperioder, øker risikoen. Fjell som tidligere har vært stabile, kan også komme i bevegelse.

De fleste fjellskred skjer i lite befolkede områder, men historien viser at de kan ramme tettbygde strøk. Derfor investerer myndighetene i overvåking, kartlegging og ikke minst kunnskapsformidling, slik at nye generasjoner skal forstå hvordan vi lever med geofarer.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt

Besøke et skredovervåkingssenter?

Åknes/Tafjord Beredskapssenter tilbyr besøk for skoleklasser, studenter og fagmiljøer. Her kan man se hvordan overvåkingen fungerer, lære om risikohåndtering og få innsikt i hvordan geologi og samfunnssikkerhet henger sammen. Det er et sted der fjell, forskning og formidling møtes, og hvor man virkelig forstår alvoret bak begrepet «naturfare».

Kilder:

Close Icon

Loading...