Marin leire består av små leirpartikler bundet sammen av saltioner fra sjøvann. Leirepartiklene står stablet på hverandre som et korthus, og saltioner fungerer som en slags lim for dette korthuset og holder strukturen stabil. 

Over tid, når ferskvann fra regn, elver og grunnvann trenger ned i jorda, vil mer og mer av dette saltet skylles ut. Denne prosessen kalles utvasking. Når dette skjer, svekkes de elektrokjemiske bindingene mellom partiklene, og leira blir strukturelt ustabil.

Det virker kanskje rart at vi bygger oppå denne ustabile leiren, men tørrskorpen på toppen gjør at grunnen ser fast og trygg ut. Tørrskorpe er et hardt lag som dannes når leira utsettes for forvitring, uttørking og oppsprekking, og dermed får nye og fastere egenskaper. Men under dette laget kan det likevel ligge kvikkleire som mister styrken helt når den blir forstyrret. Derfor kan områder med tørrskorpe virke sikre, men fortsatt ha stor fare for kvikkleireskred.

Kvikkleiren tåler mye vertikal belastning, men horisontal belastning kan gjøre at korthusstrukturen kollapser. Denne belastningen kan være for eksempel ved graving, vibrasjoner eller vannmetning, kan strukturen bryte sammen. Det som skjer, er at vanntrykket, altså poretrykket mellom leirpartiklene øker, mens trykket som holder partiklene sammen (effektivt trykk) blir for lavt. Da mister massen evnen til å stå imot skjærkrefter, og leiren sin korthusstruktur kollapser og begynner å flyte som en tyntflytende væske.

NGIs kvikkleireekspert Jean-Sébastien L’Heureux demonstrerer disse prosessene i denne videoen:
https://www.youtube.com/watch?v=gfSl-oaLEFs

Et kvikkleireskred utløses når denne balansen forrykkes, og jorda mister sin bærende evne. Massene begynner å flyte, og skredet kan utvikle seg veldig raskt og uforutsigbart.