St. Nikolas av Myra
St. Nikolas var en biskop som levde på 300-tallet, i en tid da riker vokste og falt, og historier vandret fra munn til munn. Han er kjent for sin gavmildhet, nestekjærlighet og en urokkelig vilje til å hjelpe andre, uansett hvem de var.
Gjennom århundrene har mennesker fortalt om hvordan Nikolas ga gaver til de fattige i hemmelighet, og hvordan han stilte opp for folk i nød når de trengte det som mest.
Noen sier at han gjorde mirakler, andre at han bare hadde et hjerte så stort at det kunne bære hele byens sorger.
Gjennom århundrene vokste fortellingene om ham. Til slutt ble de til tradisjoner, og tradisjonene ble til figuren mange kjenner i dag – julenissen. Men bak alt dette står den virkelige Nikolas av Myra, mannen som en gang levde og gjorde godt i stillhet.
Et helt spesielt barn
Rundt år 280, i den solfylte byen Patara i Lykia, ble det født et barn som mange senere skulle kalle et under. Den gangen var området en del av Hellas, men i dag er dette området en del av Tyrkia.
Foreldrene, Eufemeus og Anna, var kristne og velsignet med både rikdom og et varmt hjem. Likevel manglet de det de ønsket seg aller mest: et barn.
De ba, ventet og håpet i årevis, og da Anna en dag endelig kjente et liv røre seg i magen, fyltes huset med en glede som nesten ikke fikk plass innenfor veggene.
Da barnet viste seg å være en gutt, ble lykken dobbel, og de ga ham navnet Nikolas, etter Annas bror som var biskop i Myra. Dette var et navn som skulle komme til å klinge langt utover deres tid.
Nikolas var et underlig fromt barn helt fra han var nyfødt. Folk som besøkte huset, hvisket sammen om at Gud måtte ha en helt spesiell plan for denne gutten.
Da han skulle få sitt første bad, skjedde noe som fikk både jordmor og foreldre til å sperre opp øynene: Den lille gutten løftet blikket mot himmelen, og de bitte små hendene fant hverandre, som om han foldet dem i bønn.
Et annet merke på hans særegne natur var at han nektet å die ammen før etter solnedgang på onsdager og fredager, de dagene som senere skulle bli kjent som fastedager. Det var som om den vesle gutten allerede prøvde å leve som en guds tjener.
Nikolas vokste opp som det snilleste barnet noen kunne ønske seg, men lykken ble kortvarig. Da han fortsatt var ung, ble begge foreldrene rammet av en voldsom pest. Huset som en gang hadde vært fylt med håp og latter, sto plutselig stille og tomt.
Nikolas arvet all rikdommen deres, men rikdom kunne ikke fylle savnet, og han flyttet til sin onkel, biskopen i Myra.
Biskopen tok ham imot som sin egen sønn, og under onkelens omsorg fikk Nikolas utdanning og opplæring i kristendommen. Det gikk ikke lenge før alle så at han var bestemt for et liv i tjeneste for andre.
1 / 2
Mor og far holder kjærlig rundt et nyfødt barn.
Ønsker du å lese hele artikkelen?
Ved å logge inn får du full tilgang til artikkelen, samt Lærerrommet med engasjerende læringsstier og oppgaver du kan bruke i undervisningen.
Logg inn med Feide
Ønsker du å prøve ut fullversjonen av Skolerom?
Kontakt oss her!
