På vei til festen
Ordene hadde dukket opp i flere sammenhenger den siste tiden. Forbudte ord med ukjent innhold. Ord som gjorde ham litt skremt, men samtidig nysgjerrig.
Snorte. Sniffe. Snø. Coke. Cola. Pudder. Snøstorm. Nesepils. Soda. Cocain. Kokain.
Det var ikke det at han ikke hadde hørt ordene før. De dukket stadig opp. I raptekster – som Jay Z´s “Can´t beat the hustle”. Hos Ed Sheeran som sang om: “White lips, pale face. Breathin’ in the snowflakes. Burnt lungs, sour taste. Light’s gone, days end.” I musikken bestefaren hørte på, fra gamledager, den gang han var ung: “There’s a lady who’s sure all that glitters is gold. And she’s buying a stairway to Heaven”. Han hadde formet ordene før, til den melankolske el-gitaren og i takt med de tunge trommene, men aldri tenkt over hvilket innhold de bar på.
I filmer og serier fikk ordene bilder, til og med i beste sendetid på NRK. I dokumentarer, som viste alt som var gøy før man gikk på en skikkelig smell, fikk ordene nyanser.
1 / 2
Ordene hadde altså vært rundt ham lenge. Det nye var at han la merke til dem. De vekket noe i ham, som han ikke hadde kjent på før. De formet bilder i hodet hans. Unge mennesker som danset – varme, nære, nesten flytende – til høy dunkende musikk. Neser som snufset, øyne som plutselig virket intenst fokuserte, energi som eksploderte ut av de unge kroppene. Og selvtillit. Mengder av selvtillit. Rette rygger og hevede hoder, som med usynlige kroner. Alle var konge på hver sin haug.
Dessuten hadde ordene kommet nærmere. Rett i lomma hans. Feeden hans i ulike sosiale medier flommet over av referanser til kjøp og salg, bruk og misbruk av det forbudte stoffet. Algoritmene hadde plukket opp hans nye fascinasjon med ordene og innholdet, og matet ham med mer. Et fåtall influensere som flørtet åpenlyst med stoffet, og mange som hintet om bruk. Andre som åpnet seg om eget misbruk og et ønske om en vei ut.
Han visste godt hvilken konto han kunne sende en snap til for å få tak i det hvite pulveret. Han visste prisen – i kroner, i alle fall – og hvor enkelt det var å få tak i den lille posen.
Nå var han på vei til festen. Skulle han, eller skulle han ikke? Idet han rundet det siste gatehjørnet før stedet der festen var, dundret “I can’t feel my face” med The Weekend i hodetelefonene. Han tok opp telefonen og så lenge ned i skjermen som lyste mot ham.
Hva tror du gutten i historien velger, og hvorfor?
Bilde- og videorettigheter:
-
-
Midjournay
-
Midjournay
-
Midjournay
-
Midjournay
-
Midjournay
-
