Sikhismen – tro, fellesskap og rettferdighet

Sikhismen oppsto i Nord-India på slutten av 1400-tallet, i en tid da landet var delt av religion, språk og klasseskiller. Mennesker ble behandlet ulikt etter hvilken familie de var født inn i, og kvinner hadde få rettigheter. Midt i dette vokste det opp en mann som het Guru Nanak. Han var ikke interessert i makt eller rikdom, men i å forstå Gud og mennesket.

Guru Nanak lærte at alle mennesker er like for Gud, uansett bakgrunn eller tro. Han mente at det er én Gud som har skapt alt, og at måten vi lever på, viser hvem vi tror på. Han avviste kastesystemet, løftet fram kvinners verdighet og bygde bro mellom hinduer og muslimer. Da folk spurte ham om hvilken religion han tilhørte, svarte han: «Jeg er ikke hindu, og jeg er ikke muslim. Jeg følger Guds sannhet.»

Slik la han grunnlaget for en ny tro, sikhismen, som betyr «lærling» eller «disippel». Å være sikh handler om å lære hele livet, om å søke sannhet, vise rettferdighet og leve i tjeneste for andre.

En Gud – mange veier til sannhet

Sikhismen er en monoteistisk religion, som betyr at den tror på én Gud. Gud kalles ofte Waheguru, som kan oversettes med «den fantastiske lærer». Waheguru har ingen form eller kjønn, og kan ikke begrenses av bilder, statuer eller menneskelige ord. Gud er ikke langt borte, men finnes i alt som lever. Når en sikh sier Waheguru, er det ikke bare et navn, men en påminnelse om at Gud er nærværende i alt; i vinden, i stillheten, i menneskene rundt oss.

Guru Nanak lærte at Gud ikke tilhører en religion, men at alle som søker sannhet og gjør gode handlinger, er nær Gud. Han reiste gjennom Asia og Midtøsten for å dele dette budskapet. I følge tradisjonen møtte han både hinduer, muslimer og buddhister. I stedet for å fordømme forskjellene mellom dem, sa han at «relfigion er som elver som renner mot det samme havet». For ham var ikke det viktigste hva man kalte Gud, men hvordan man levde sitt liv.