Sjamanens oppgaver og ansvar

Sjamanen leder ritualer, gir råd og forsøker å forstå det som ikke er synlig for alle. Når mennesker opplever uro, sykdom eller konflikter, henvender de seg ofte til sjamanen. Sjamanen tolker drømmer, leser naturens bevegelser og prøver å finne ut hva som har forstyrret balansen. I denne rollen ligger både åndelig ansvar og sosialt lederskap. Å være sjaman betyr ofte å gi mer enn man får tilbake.

«En sjaman er ikke sterkere enn andre, men han bærer flere spørsmål.»

Utdanning og innvielse

Man blir ikke sjaman ved å velge det selv, og heller ikke ved å bli valgt av andre. I mange tradisjoner sier man at sjamanen får et kall. Dette kallet kan komme på uventede måter – gjennom sterke drømmer, gjennom sykdom som ikke kan forklares, eller gjennom livshendelser som snur opp ned på tilværelsen. En person som har vært alvorlig syk, mistet noen nær, eller opplevd noe som ryster hele livsgrunnlaget, kan tolke det som et tegn. I slike kulturer blir slike erfaringer ikke bare sett på som personlige kriser, men som mulige innganger til en ny rolle i fellesskapet.

Når noen har fått et kall, begynner en lang læretid. Den skjer ikke på skolebenken, men ute i naturen, i samtaler med eldre sjamaner, og gjennom ritualer, stillhet og fortellinger. En lærling kan bruke år på å forstå hvordan man lytter til vinden, hvordan man tolker drømmer, og hvordan man bruker sang eller tromme for å skape kontakt med det usynlige. 

Kunnskapen overføres ikke gjennom bøker, men gjennom erfaring – gjennom det man ser, hører og føler sammen med andre som har gått veien før.

Sjamanistisk kosmologi

I sjamanismen består verdensbildet ofte av flere lag. Det handler ikke om steder man kan reise til med kroppen, men om virkeligheter man kan bevege seg gjennom med sinnet. 

Mange tradisjoner beskriver en øvre verden, der ånder og forfedre holder til, en mellomverden der mennesker og dyr lever, og en nedre verden som rommer både hjelpere og farer. Sjamanen lærer å bevege seg mellom disse lagene for å forstå det som skjer i den synlige verden.

Når mennesker opplever sorg, frykt, drømmer eller innsikt, kan disse erfaringene få plass i kosmologien. Den gir et språk for det som ellers kan være vanskelig å uttrykke.

Myter og legender spiller en viktig rolle. De forteller hvorfor fjellet reiser seg som det gjør, hvorfor et dyr har sine egenskaper, og hvorfor mennesker må følge naturens rytmer. Disse fortellingene er ikke eventyr, men bærere av mening. De hjelper mennesker med å forstå hvem de er, hvor de kommer fra, og hvordan de henger sammen med alt annet liv.

I mange kulturer vokser barn opp med slike fortellinger. De lærer at verden er mer enn det øyet kan se, og at det finnes forbindelser mellom det synlige og det usynlige. Når en sjaman går inn i en trance, er det ikke for å flykte fra virkeligheten, men for å forstå den bedre. Kosmologien gir retning og dybde til menneskers liv, og hjelper dem med å finne balanse når noe er i uro.

En ung kvinne fra Sápmi forteller at trommen ikke er et verktøy for henne, men et minne.

«Hver gang jeg hører rytmen, tenker jeg på historiene som ble hvisket i mørketida. Det er ikke noe jeg bruker for å finne meg selv. Det er noe som viser meg hvor jeg kommer fra.»

Hennes ord uttrykker både stolthet og sårbarhet, og viser hvordan revitalisering ikke handler om å skape noe nytt, men om å hente tilbake det som har vært truet.

En annen viktig debatt handler om hvordan sjamanistiske tradisjoner blir brukt i dag. Når mennesker tar i bruk ritualer, symboler eller teknikker fra urfolkstradisjoner uten å kjenne til historien bak, kan det oppleves som sårbart og krenkende. Dette kalles kulturell appropriasjon, et begrep som beskriver situasjoner der elementer fra en kultur blir tatt ut av sin sammenheng og brukt av andre, ofte uten respekt eller forståelse. 

For urfolk som har opplevd forbud, misjonering og tap av språk og land, kan det være vondt å se at symboler deres forfedre måtte skjule, nå blir brukt fritt av mennesker som ikke kjenner til bakgrunnen.

I noen tilfeller har dette også ført til kommersialisering. Trommekurs, åndereiser og sjamanistiske ritualer tilbys som produkter, og noen tjener penger på å selge opplevelser som opprinnelig var en del av fellesskapets liv og ansvar. Dette kan skape konflikt mellom moderne brukere og de samfunnene tradisjonene kommer fra.

Kan ikke bevises

Sjamanisme har også blitt kritisert for å beskrive en virkelighet som ikke lar seg dokumentere vitenskapelig. Noen mener at det som skjer i sjamanistiske ritualer ikke kan bevises, og derfor ikke kan tas på alvor. Men dette gjelder egentlig all tro, for ingen religiøse og åndelige erfaringer kan måles eller testes. Det betyr ikke at de er uten verdi. Derfor er det viktig å forstå sjamanisme som tro, kultur og historie, ikke som naturvitenskap. 

Sjamanistiske tradisjoner rommer kunst, musikk, fortellinger, fellesskap og naturforståelse. De har formet livet til mennesker i tusenvis av år, og gjør det fortsatt. Når vi nærmer oss sjamanismen med respekt og nysgjerrighet, kan vi få innsikt i hvordan mennesker har forsøkt å forstå seg selv og verden rundt seg, og hvordan de har skapt mening i det som er vanskelig å forklare.

Når vi lytter til sjamanistiske tradisjoner, åpner vi døren til et verdensbilde som både er annerledes og overraskende gjenkjennelig. Vi møter mennesker som har forsøkt å forstå hvem de er, hvor de kommer fra, og hvordan de henger sammen med alt annet liv. Vi ser at spørsmålene de stiller, er de samme som vi stiller i dag; om mening, tilhørighet og balanse.

«Når jeg legger hånden på jorden, kjenner jeg ikke bare stein. Jeg kjenner at jeg er en del av noe større.»

Sjamanisme er ikke én enkelt religion eller livssyn, men et mangfold av måter mennesker har forsøkt å forstå verden på. Den finnes i sibirske vinterlandskap, i regnskoger i Amazonas, i gamle myter fra Nord-Amerika og i moderne miljøbevegelser. Felles for tradisjonene er troen på at verden består av flere lag enn det vi kan se, og at mennesker, dyr, natur og ånder inngår i et nettverk som krever respekt og balanse.

Sjamanismen er derfor ikke bare et tema fra fortiden. Den minner oss om at mennesker i alle tider har forsøkt å finne sin plass i verden, og at vi fortsatt har noe å lære av måtene tidligere generasjoner lyttet, tolket og handlet på.