En levende verdensforståelse om natur, mennesker og det usynlige
Når man setter seg ned med fortellingene, musikken og verdensbildene som sjamanisme består av, merker man at dette ikke er et gammelt eventyr som ligger begravd i historien, og som blir trukket fram når vi skal snakke om urbefolkning.
Sjamanisme er en måte å tenke om verden på, som er like gammel som menneskeheten, og samtidig stadig mer aktuell. Det er en praksis og et livssyn for urfolkssamfunn i nord og sør, i fjellområder og jungler, og hos mennesker som bærer tradisjonene videre i moderne tid.
For dem som lever i slike tradisjoner, er sjamanisme et rammeverk for å forstå hva det vil si å være menneske, hva natur er, og hvordan alt liv henger sammen. Den er ikke bare kultur, men et livssyn, med røtter, historie, praksis og dypt alvor.
En sjaman fra det sibirske Evenk-folket vil beskrive sin tro slik:
Å være sjaman handler ikke om makt, men om ansvar. Det er som å gå med et ekstra sett sanser. Når andre hører storm, hører sjamanen også det som ligger bak stormen. Naturen er ikke rundt oss, den er med oss og i oss. Vi går ikke inn i skogen, vi går tilbake til den.
Sjamanisme er et verdenssyn der naturen, mennesket og de åndelige kreftene som omgir livet forstås som vevd tett sammen. I samfunn der sjamanistiske tradisjoner står sterkt, oppleves naturen ikke som et stille landskap, men som en levende samtalepartner. Fjell kan ha vilje, dyr kan ha kraft, og vinden kan bære budskap. Dette betyr ikke at alt oppfattes som magi, men at verden forstås som rikere og mer flerlaget enn det vi vanligvis tenker på i hverdagen.
1 / 4
En sjaman fra mongolia slår på tromme.
Forskernes definisjon av sjamanisme
Forskere beskriver sjamanisme som en praksis der en spesialisert person, en ritualleder, altså sjamanen, kommuniserer med ikke-menneskelige krefter for å hjelpe enkeltpersoner eller samfunnet. Mange sjamaner arbeider i trance, en tilstand der de endrer oppmerksomheten for «å reise» i en åndelig virkelighet. Hva dette innebærer varierer, men i et faglig perspektiv handler det om symbolbruk, ritualer og kulturelle forestillinger om verden.
Sjamanen arbeider med å forstå tegn, drømmer, sykdom, konflikter og naturens bevegelser, og forsøker å skape balanse når noe er kommet i ubalanse. Verdensbildet inkluderer gjerne flere lag av virkeligheten, og sjamanen er den som beveger seg mellom dem for å hente innsikt, hjelp eller kraft.
1 / 2
Siluett av en person i solnedgang, som holer en tromme og trommestikke i været.
Historisk bakgrunn
Sjamanistiske tradisjoner er eldre enn både skriftlige religioner og alle organiserte trosretninger. Arkeologer har funnet spor etter sjaman-lignende tradisjoner som er over 30 000 år gamle. I flere av verdens eldste hulemalerier finnes motiver av mennesker som synes å være i overgang mellom menneske og dyr, eller som bærer symboler knyttet til ritualer. Liknende praksiser er dokumentert i tidlige samfunn i Asia, Afrika, Australia og Amerika. I arktiske og subarktiske områder finnes trommer og gjenstander som bærer spor av lange sjamanistiske slekter. I Amazonas fortelles sanger som har levd i hundrevis av år, og som fortsatt brukes i ritualer.
Sjamanisme oppsto ikke ett sted og spredte seg, den vokste fram flere steder samtidig, som svar på grunnleggende menneskelige spørsmål: Hva skjer når mennesker dør? Hvorfor blir man syk? Hvordan forstår vi naturens krefter?
Selv om tradisjonene har ulike uttrykk, har de hatt liknende funksjoner i samfunnene der de vokste frem: å gi mennesker et språk for livets mysterier, en måte å forstå naturen på og en mulighet til å skape mening når noe står på spill.
1 / 2
Hulemalerier, illustrert av et reinsdyr med 14 tagger.
På alle kontinenter
Sjamanisme finnes i dag i ulike former blant urfolk i Sibir, Mongolia, Amazonas, Grønland, Nord-Amerika, deler av Afrika, og i samiske områder i Norden. Noen tradisjoner er sterkt redusert etter kolonialisering, forbud, misjonering og tvangskristning, og dette har drevet sjamanistiske ritualer til skjulte og hemmelige kulturelle rom. Like fullt har sjamanisme blitt praktisert i det stille i mange deler verden, mens andre steder har praksisen fått fornyet kraft i takt med modernisering og økt kamp for urfolks rettigheter. Slik har deler av sjamanismen blitt revitalisert, og selv i moderne bykulturer har sjamanistiske ideer fått ny interesse.
Shaman-totempeler på en strand, med solen i bakgrunn.
Sjamanens rolle – nytt bilde
Hvem er sjamanen?
I tradisjonelle sjamanistiske kulturer er sjamanen en person som bærer et spesielt ansvar. Sjamanen er ikke en hersker eller en prest i moderne forstand, men en som vandrer mellom verdener. Noen beskriver sjamanen som en som kan høre det andre overser. Andre sier at sjamanen ser de usynlige trådene i livet – forbindelser mellom mennesker, natur og ånder. Rollen krever både dypt alvor og stor selverkjennelse. I mange kulturer omtales sjamanen som helbreder, veiviser, drømmetyder eller en som kan finne tapt balanse.
Den samiske sjamanen kalles noaide. En samisk fortelling beskriver noaiden som «en som kjenner stillheten bak lydene». Det betyr ikke at de hører noe magisk, men at de legger merke til tegn og mønstre andre overser.
Sjamanen er en ritualleder, healer, rådgiver og formidler som forholder seg til både den synlige og den usynlige virkeligheten. Sjamanen arbeider med å forstå tegn, drømmer, sykdom, konflikter og naturens bevegelser, og forsøker å skape balanse når noe er kommet i ubalanse. Verdensbildet inkluderer gjerne flere lag av virkeligheten, og sjamanen er den som beveger seg mellom dem for å hente innsikt, hjelp eller kraft.
Sjamanens oppgaver
og ansvar
I mange samfunn er sjamanen den man henvender seg til når noe har gått galt: en jeger kommer ikke hjem, et barn har mareritt, en konflikt i landsbyen truer fellesskapet eller dyrene endrer vandringsmønster. Sjamanen tolker drømmer, legger merke til små tegn i naturen og forsøker å forstå hva som har forstyrret balansen. I denne rollen ligger både åndelig ansvar og sosialt lederskap. Å være sjaman innebærer ofte å gi mer enn man får tilbake.
«En sjaman er ikke sterkere enn andre, men han bærer flere spørsmål.»
Utdanning og innvielse
Sjamaner velges ikke av folket sitt, men av tradisjonen. De får «et kall». Mange forteller at sjamanens kall kommer gjennom sterke drømmer, sykdom eller dramatiske livserfaringer og dette tolker de eller kulturen de hører til, som et tegn på at de er ment for denne rollen.
Læretiden kan vare i årevis og skjer gjennom sanger, historier, stillhet, naturkunnskap, ritualer og samtaler med eldre sjamaner. Det finnes ingen sjamanskoler, men kunnskapen føres videre gjennom relasjoner og erfaring.
Sjamanistisk kosmologi
Verdensbildet i sjamanismen består ofte av flere lag: en øvre verden, der ånder og forfedre holder til; en mellomverden, der mennesker og dyr lever; og en nedre verden som kan romme både hjelpere og farer. Disse verdenene er ikke geografiske steder, men virkeligheter som sjamanen beveger seg gjennom for å forstå det som skjer i den synlige verden. Kosmologien gir språk for menneskers erfaringer: sorg, frykt, innsikt, drømmer og håp.
Myter og legender er sentrale. De forteller hvorfor fjellet reiser seg som det gjør, hvorfor et visst dyr har sine egenskaper, og hvorfor menneskene er avhengige av naturens rytmer. Mytene er ikke eventyr, men bærende fortellinger som gir mening til livet.
1 / 5
En Sjaman fra Sibir med tromme. Hav og tundra i bakgrunn.
Sjamanistiske ritualer og praksiser
Helbredelse og medisinske ritualer
Sjamaners helbredelsespraksis handler ofte om å forstå hva som har «kommet ut av balanse». Helbredelse handler ikke bare om den fysiske kroppen, men også om sjelen og ånden. I sjamanistiske tradisjoner forklares sykdom gjerne som tap av balanse.
Sjamanens oppgave er å finne ut hva som mangler eller hva som har skapt disharmoni. Dette kan innebære å hente tilbake en del av menneskets kraft, roe urolige ånder, løse sosiale konflikter eller styrke relasjonen til naturenSykdom kan forklares gjennom tap av sjelskraft, brudd i forholdet til naturen eller påvirkning fra krefter man må forhandle med.
Åndereiser og trance
Trance er sentralt i mange tradisjoner. Den oppnås gjennom tromming, sang, pusteteknikker, dans eller stillhet. I trance kan sjamanen reise til I mange tradisjoner går sjamanen inn i en trance, en konsentrert tilstand der oppmerksomheten vendes mot det usynlige. Tromming, sang, dans, pust eller stillhet kan åpne for en reise til andre lag av virkeligheten.
Noen beskriver reisen som et møte med hjelpere eller dyr som viser vei. Andre beskriver det som å gå inn i et landskap utenfor hverdagen, der løsninger kan vise seg. Slike «andre verdener» blir i noen tradisjoner beskrevet som den nederste (underverden), midterste (den fysiske verden) og øverste (åndeverden). Dette er ikke geografiske steder, men symbolsk strukturerte måter å forstå indre erfaringer på.
Når en sjaman i Amazonas synger gjennom natten, åpner jungelen et vindu. Dette er ikke en poetisk metafor, men en faktisk beskrivelse av hva sjamanen opplevelser.
Det kan handle om å utforske minner, drømmer, følelser eller erfaringer man ikke helt forstår. En sjaman kan bruke rytme, stillhet eller fortellinger for å gå inn i en tilstand der man ser sammenhenger som ellers er skjult.
Antropologer som har studert sjamanisme, beskriver slike reiser som komplekse mentale prosesser. Når sjamanen forteller at han besøker underverdenen, kan det være en måte å uttrykke at han dykker ned i de mørkeste og mest urolige delene av menneskers erfaringer. Når han snakker om å stige til en høyere verden, kan det handle om klarhet, oversikt eller innsikt. Verdensbildet er derfor ikke geografisk, men symbolsk. Det gjør det mulig å snakke om ting som ikke er konkrete, uten å miste mening.
«Når jeg reiser, er kroppen min akkurat der du ser den. Men tankene mine går til steder der ordene dine ikke strekker til.»
Naturtilknytning og animisme
Naturens livskraft er selve grunnlaget for sjamanistiske verdensbilder. Alt som lever, bærer en form for ånd eller intensjon, for i det animistiske verdensbildet er naturen levende. Fjell, dyr, elver og vind kan ha ånd, kraft og intensjon. Dette betyr ikke at alt er magisk, men at mennesker forholder seg til naturen som en partner i stedet for et objekt. Alt i naturen er en del av en større helhet.
1 / 5
To mennesker sitter på huk med hendene vendt på knærne, vendt opp mot himmelen.
Sjamanens verktøy er mer enn gjenstander
Trommer og rasler
Sjamanen har ulike verktøy for å støtte konsentrasjonen og skape struktur i ritualene. Bestemte lyder kan for eksempel markere overgangen mellom ulike faser i en reise.
Trommen brukes for å holde rytmen gjennom reisen. Den hjelper sjamanen å fokusere og samle deltakerne. Det kan være varierende rytmer, og trommens lyd er som en slags bro mellom ulike verdener. I Sibir bruker sjamanen også rasler og bjeller, mens i Amazonas brukes sang i lange sekvenser gjennom natten.
Denne musikken er en måte å bevege seg mellom virkeligheter på. Trommen kan representere verdens pulsslag, mens sangene uttrykker fortellinger som er eldre enn historiebøkene. Rytmen gjør det mulig å holde fast på reisen, selv når tankene begynner å vandre.
Symbolske objekter
Fjær, steiner, figurer og masker kan representere hjelpere, dyr eller forfedre. Disse objektene har verdi fordi de inngår i en sosial og kulturell sammenheng. De brukes ikke som magiske objekter, men som knutepunkter for relasjonene mellom sjamanen, naturen og tradisjonen. En fjær kan bære kraft fordi den er gitt av et bestemt dyr. En stein kan bære minnene fra et fjell eller et sted der viktige hendelser skjedde. Disse symbolene binder mennesker sammen med historiene som har formet deres folk.
Et symbol kan gjøre det lettere å samle oppmerksomheten om en tanke eller en prosess. For en sjaman i Mongolia kunne trommen være en følgesvenn i arbeidet, mens en sjaman i Andesfjellene kunne bruke en stein som minnet ham om et fjell som voktet dalen. Verktøyene blir dermed som små broer mellom det synlige og det indre.
Fjæren minner sjamanen om hvordan tankene skal holdes lette. Når fjæren ligger i hånden, husker du hvem du skal være. Det er ikke fjæren som gjør noe, men måten du tenker med den.
1 / 4
En kvinnelig sjaman med fjær i en hånd og en krukke i den andre.
Myter og legender forteller mer enn de forklarer
Myter har alltid vært en sentral del av sjamanistiske tradisjoner. De fungerer ikke som lærebøker, men som bærere av erfaringer. Når en historie forteller om en bjørn som vokter et fjell, handler det kanskje om respekt for naturen. Når en ravn stjeler lyset, handler det om hvordan skapelsen og endringene i naturen kan forstås.
Myter bruker bilder, dyr og hendelser som språk for det som ellers ville være vanskelig å sette ord på. I sjamanistiske samfunn opptrer mytene som en vev av forklaringer, advarsler, håp og kulturarv.
Mange sjamaner fungerer som historiefortellere. De er mennesker som bærer på kunnskap om hvor elvene pleide å gå, hva som skjedde da stormen tok de gamle husene, hvorfor bestemte steder ikke bør røres, eller hva drømmer kan bety. Mytene deres er ikke bare fantasifulle fortellinger. De har sosiale og etiske funksjoner. De forklarer hvorfor man må ta vare på naturen, hvorfor balanse er viktig og hvorfor vi trenger fellesskapet for å løse konflikter.
1 / 2
Dyremaske til ritualer med bjelle under haka
Sjamanisme i ulike kulturer
Sjamanisme er ikke én tradisjon. Den finnes i mange varianter: i Sibir der trommen bærer himmelens rytme; i Mongolia der sjamaner rir hester mellom verdener; i Amazonas der natten fylles av sanger som lærer mennesker hvordan jungelen puster; i Nord-Amerika der visjoner blir tolket som budskap; i afrikanske områder der dans og fellesskap løfter mennesker fram; og i samiske tradisjoner der noaiden brukte trommen og joiken som broer mellom mennesker og natur.
Hver tradisjon har sine egne historier, sin egen musikk og sine egne måter å forstå verden på. Det som binder dem sammen, er troen på at livet er større enn det øyet kan se, og at alt liv er gjensidig avhengig.
Sibir
I Sibir finner vi noen av de eldste og mest detaljerte sjamantradisjonene som er dokumentert. Her lever mennesker tett på et landskap som kan være både vakkert og brutalt, med vinterkulde som krever nøyaktig kunnskap om hva naturen tillater. Sjamanen i Sibir beskrives ofte som en formidler mellom menneskene og naturens åndelige krefter. Trommen er et viktig verktøy, og rytmen kan vare i mange timer. Sølvringer i drakten representerer himmelen, mens skinnstykker og bjeller symboliserer ulike hjelpere eller dyr som følger sjamanen i arbeidet.
Nord-Amerika
I nordamerikanske urfolkstradisjoner finnes et stort mangfold av roller som ligner det vi i dag kaller sjamanisme. Her ble visjoner, drømmer og sang brukt for å forstå forholdet mellom mennesker, dyr og landskap. Historier om totemdyr uttrykker måten menneskene så sine forbindelser til naturen på. En jeger som hadde en spesiell tilknytning til bjørnen, kunne oppleve bjørnen som lærer. Dette betyr ikke at dyret ble sett på som overnaturlig, men som en bærer av egenskaper man ville etterligne, som styrke, tålmodighet eller beskyttelse.
Amazonas
I Amazonas er jungelen selve biblioteket. Der vandrer sjamaner i lange timer, mens de lytter til lydene av fugler, insekter og trær. De bruker ofte sang som sin viktigste metode. En sang kan beskrive veien gjennom jungelen, men også måten man skal bevege seg i en vanskelig situasjon. Mange av ritualene i Amazonas skjer om natten, når lydene er tydeligere og menneskene lettere kan gå inn i en konsentrert tilstand. Naturen oppfattes som en levende samtalepartner, og hver elv, plante og åsside har sin egen historie.
Nordisk og samisk tradisjon
I nordiske områder finner vi spor av seid og andre former for ritualer knyttet til innsikt og påvirkning. I samisk tradisjon var noaiden en viktig skikkelse som arbeidet gjennom joik, tromming og fortelling. Noaiden hadde ansvar for å hjelpe folk som ble syke, når flokken endret beite, eller når drømmer trengte tolkning. Trommeskinnet ble malt med symboler som representerte landskapet, myter og kosmiske retninger.
Under kolonialisering og misjon ble mange av disse praksisene forbudt, men kulturarven lever fortsatt i sanger, fortellinger og moderne revitalisering.
Afrika
I flere afrikanske samfunn bruker helbredere rytmer, dans og fellesskap for å støtte mennesker som strever. Her står kroppen i sentrum; måten den beveger seg på, puster og uttrykker følelser. I noen tradisjoner beskrives trance som en tilstand der mennesket midlertidig slipper kontroll, slik at både individet og fellesskapet kan forstå hva som må endres. Sjamanistiske roller i Afrika er like varierte som landskapene: fra ørkenområder til jungel, fra landsbyer til byer.
1 / 6
Voodo-dokker på et marked i Lome
Revitalisering av sjamanistiske tradisjoner
På 1900- og 2000-tallet vokste det fram en ny interesse for sjamanistiske tradisjoner i store deler av verden, særlig i Europa og Nord-Amerika. For mange mennesker handlet dette om å finne tilbake til naturen i en tid preget av teknologi, urbanisering og et hektisk tempo.
I slike miljøer oppsto praksiser som hentet symboler, teknikker eller ideer fra sjamanismen, noen ganger løsrevet fra de opprinnelige urfolkstradisjonene der denne typen verdensforståelse hadde levd gjennom århundrer. I stedet ble sjamanisme brukt som inspirasjon for personlig utvikling, kreativitet eller åndelig nysgjerrighet.
Denne nye formen for sjamanisme har derfor fått preg av både spiritualitet og livsstil, og oppleves annerledes enn rollen sjamaner historisk hadde som bærere av ansvar og kollektiv trygghet.
Denne utviklingen har skapt både engasjement og diskusjon. Noen mener at moderne sjamanisme åpner et rom for å tenke mer helhetlig om natur, identitet og mening i en tid der mange føler seg fremmedgjort. Andre peker på at når sjamanistiske ideer løsnes fra sin kulturelle sammenheng, kan viktige betydninger gå tapt. Dette gjelder særlig når symbolske gjenstander, trommer eller ritualer tas i bruk uten forståelse for historien de er en del av.
I Norge har flere samiske kunstnere, aktivister og kulturarbeidere understreket hvor sårbart dette kan være, ettersom deler av den samiske sjamanistiske arven ble forbudt, brent og undertrykket i flere hundre år.
I enkelte miljøer blandes sjamanistiske ideer med moderne naturreligioner som Wicca. Disse blandingsformene skaper nye uttrykk, men de er ikke videreføringer av historiske tradisjoner. De oppstår i vår tid, formet av populærkultur, identitetssøken og internasjonale strømninger.
Noe liknende skjer også når det vokser fram grupper som bruker tromming, meditasjon, dans eller symbolske gjenstander som del av sin hverdag. Her fungerer sjamanismen ofte mer som et personlig uttrykk eller en livsfilosofi enn som et kollektivt livssyn.
1 / 3
To mennesker sitter på huk med hendene vendt på knærne, vendt opp mot himmelen.
Samtidig finnes det sterke revitaliseringsprosjekter der mennesker faktisk forsøker å gjenopplive sine egne tradisjoner, ikke skape nye. Flere urfolksgrupper arbeider i dag aktivt for å hente fram gamle sanger, historier, ritualer og språk. Målet er ikke å lage en moderne versjon av sjamanisme, men å styrke identitet og fellesskap etter generasjoner med kolonisering og kulturpress.
I slike prosesser blir sjamanistiske verdensbilder en del av et større arbeid for kulturell overlevelse, rettigheter og verdighet. Noen ser revitalisering som en måte å lytte til sine forfedre på; andre som en vei inn i fremtiden.
En ung kvinne fra Sápmi forteller at trommen ikke er et verktøy for henne, men et minne.
«Hver gang jeg hører rytmen, tenker jeg på historiene som ble hvisket i mørketida. Det er ikke noe jeg bruker for å finne meg selv. Det er noe som viser meg hvor jeg kommer fra.»
Hennes ord uttrykker både stolthet og sårbarhet, og viser hvordan revitalisering ikke handler om å skape noe nytt, men om å hente tilbake det som har vært truet.
1 / 2
Tre trommer og trommestikker
Sjamanisme og psykologi
Når man studerer sjamanisme fra et utenfra-perspektiv, ser man at moderne psykologi og psykoterapi kan hente sin inspirasjon fra sjamanismen. Det er i det minste mange likhetstrekk. Trance kan ses som en konsentrert oppmerksomhetstilstand, og reisen til en annen verden kan være en indre forestilling. Tromming og sang kan påvirke kroppen, pusten og hjernen på måter som gjør det lettere å bearbeide følelser eller løse konflikter. Å jobbe med symboler, indre bilder og fortellinger minner om flere metoder som brukes i moderne psykoterapi, selv om målene og rammene er forskjellige.
Psykologer peker på at sjamaner historisk sett ofte hadde roller som ligner på dem vi i dag forbinder med terapeuter, rådgivere eller omsorgspersoner. De lyttet til mennesker som sto i kriser, og de deltok i seremonier som kunne gi tilhørighet, trygghet og fellesskapsfølelse. Mange ritualer var kollektive, og hjelpen kom ikke bare fra sjamanen, men fra hele gruppen som deltok. Det å bli båret av et fellesskap man hører til, kan ha sterk virkning i seg selv, særlig i samfunn der sterke bånd mellom mennesker var avgjørende for å overleve.
Moderne forskning viser at historier, rytmer og symboler kan hjelpe mennesker å forstå egne følelser. Når sjamaner snakker om tap av sjelskraft, kan det minne om følelsen av å miste motivasjon, retning eller identitet. Når de snakker om å «bringe noe hjem», kan det dreie seg om å hente tilbake en del av seg selv som ble borte i sorg, skade eller uro. Selv om sjamanene forklarer dette annerledes enn psykologer, jobber de i mange tilfeller med liknende menneskelige behov. Likevel er det viktig å huske at sjamanismen ikke er terapi, men et helhetlig livssyn. Den gir mennesket en plass i en større sammenheng, der natur, forfedre, historier og ånder spiller en rolle.
1 / 3
Ung kvinne som trommer og danser i skogen
Sjamanisme og miljøbevegelse
I en tid der naturtap og klimakrise preger samfunn over hele verden, har mange blitt opptatt av hvordan ulike kulturer forholder seg til naturen. Mange unge i dag opplever resonans med sjamanistiske ideer om natur som medspiller. Dette trenger ikke å være religiøst, men handler om å se naturen som mer enn en ressurs.
Sjamanistiske tradisjoner tilbyr ikke en ferdig løsning på moderne miljøproblemer, men de representerer måter å tenke på som kan være relevante. I mange sjamanistiske samfunn ble naturen forstått som en partner man måtte samarbeide med. Mennesker kunne ta fra naturen, men de måtte også gi noe tilbake, enten i form av ritualer, respekt eller begrensninger i jakt og ressursbruk. Dette var ikke romantiske forestillinger, men nødvendige leveregler som sikret bærekraft i små samfunn.
Økospiritualitet
Moderne miljøaktivister trekker noen ganger fram sjamanistiske verdensbilder fordi de understreker sammenheng mellom mennesker og natur. Det er ikke fordi aktivistene nødvendigvis tror på åndeverdener, men fordi de ser verdien i tanken om at alt liv henger sammen. Mange unge opplever at naturen ikke bare er et sted man besøker, men noe man er en del av. Dette skaper en forståelse som ligner animistiske tradisjoner, uten at man trenger å adoptere sjamanismen som religion eller livssyn.
I urfolkssamfunn spiller sjamanistisk inspirert kunnskap fortsatt en viktig rolle i kampen for naturressurser og rettigheter. Lokale ledere, eldste og kunnskapsbærere bruker tradisjonelle fortellinger og erfaringer for å forklare hvorfor visse områder må beskyttes. Dette gjør sjamanismen til mer enn et historisk tema. Den inngår i reelle politiske konflikter om naturvern, kulturarv og fremtidige generasjoner.
Skogen er vår lærer. Når vi går i jungelen, forteller trærne oss hva som mangler. De viser hva vi mister når vi mister dem. Dette kan høres poetisk ut, men det uttrykker en praktisk virkelighet: uten skogen forsvinner både frisk luft, mat, medisin og hjem.
1 / 3
En sjaman sitter på en fjelltopp og mediterer
Kritikk og debatt
Selv om sjamanisme er et fascinerende tema, er det også et felt som krever varsomhet. Forskere diskuterer hvordan begrepet skal brukes, fordi det favner et enormt mangfold av tradisjoner. Noen mener at ordet «sjamanisme» forenkler og blander sammen kulturer som egentlig er svært ulike. Andre påpeker at begrepet ble formet av europeiske forskere på 1800-tallet, og at det bar preg av den tidens syn på urfolk som eksotiske.
Dette gjør at mange forskere i dag foretrekker å beskrive hver tradisjon for seg, uten å bruke en felles betegnelse.
En annen debatt handler om kulturell appropriasjon. Dette skjer når mennesker bruker elementer fra en kultur uten å forstå betydningen, historien eller sammenhengen. For urfolk som har opplevd forbud, misjon og tap av språk og land, kan det føles krenkende når andre bruker symboler som deres forfedre måtte skjule.
I noen tilfeller oppstår det også kommersialisering, der noen tjener gode penger på å tilby trommekurs, åndereiser eller andre ritualer. Dette kan skape konflikter mellom moderne brukere og de samfunnene tradisjonene stammer fra.
Det finnes også kritikk fra mennesker som mener at sjamanisme kan beskrive en virkelighet som ikke lar seg dokumentere vitenskapelig, selv om dette strengt tatt gjelder all tro.
For noen kan ritualer gi trøst, mening eller fellesskap, men dette betyr ikke at alt som sies i sjamanistiske tradisjoner kan testes eller bevises. Derfor er det viktig å understreke at sjamanisme må forstås som kultur og historie, ikke som naturvitenskap.
Samtidig finnes det forskere og kulturarbeidere som mener at slike kritikker ikke må overskygge betydningen av sjamanismen som kulturell arv. De peker på at sjamanisme representerer en rik tradisjon av kunst, musikk, fortellinger, fellesskap og naturforståelse. Den har formet livet til mennesker i tusenvis av år, og den gjør det fremdeles. Sjamanismen rommer dyptgående innsikter om menneskeliv, natur, fellesskap og spiritualitet – innsikter som fortjener nyansert og respektfull behandling.
1 / 4
En tromme og trommestikke står lent mot et svaberg
Å forstå verden
Sjamanismen er en måte å være i verden på. Den handler om rytme, natur, fortellinger og forholdet mellom det synlige og det usynlige. Den gir mennesker et språk for de opplevelsene som ligger mellom drøm og virkelighet, mellom sorg og håp, mellom natur og menneske.
Sjamanismen åpner døren til et verdensbilde som både er annerledes og overraskende gjenkjennelig. Den viser at mennesket alltid har forsøkt å forstå hvem det er, hvor det kommer fra, og hvordan det henger sammen med alt annet liv.
«Når jeg legger hånden på jorden, kjenner jeg ikke bare stein. Jeg kjenner at jeg er en del av noe større.»
Sjamanisme er ikke en enkelt historie, men et mangfold av måter mennesker har forsøkt å forstå verden på. Den finnes i alt fra sibirske vinterlandskap til regnskoger i Amazonas, fra gamle myter i Nord-Amerika til moderne miljøbevegelser. Felles for tradisjonene er en tro på at verden består av flere lag enn det man kan se. Mennesker, dyr, natur og ånder inngår i et nettverk som krever respekt og balanse.
Sjamanisme er derfor ikke bare et tema fra fortiden. Den er en påminnelse om at mennesker i alle tider har forsøkt å finne sin plass i verden, og at vi fortsatt har noe å lære av måtene tidligere generasjoner lyttet, tolket og handlet på.
1 / 2
En kvinne sitter i fjæra og tilber naturen, hun brenner røkelse
Kilder:
- Hva er sjamanisme? Lastet ned 18. november fra: https://www.sjamanforbundet.no/artikler/hva-er-sjamanisme
- Groth, Bente: Naturreligion i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. mai 2022 fra https://snl.no/naturreligion
- Hultkrantz, Åke (1992). Shamanic Healing and Ritual Drama.
- Jakobsen, Merete (2020): Shamanism: Traditional and contemporary approaches to the mastery og spirits and healing
Relaterte yrker
Synes du dette var spennende lesning? Her har vi forslag til noen yrker du kan utforske:
