Skredrisikoen bestemmes av flere faktorer:

Snøens struktur og metamorfose: Snøkrystaller endres kontinuerlig etter at de har falt til bakken, gjennom prosesser som destruktiv metamorfose (der krystaller brytes ned og blir rundere) og konstruktiv metamorfose (der krystaller vokser, ofte til kantkorn). Disse prosessene påvirker lagdelingen i snødekket og styrken på bindingene mellom lagene. 

Et lag med svake bindinger under et hardt flaklag kan skape en ustabil situasjon som en usynlig felle i snøen.

Skjærspenning og kohesjon: Skred oppstår når skjærspenningen, altså den kraften som trekker snøen nedover, blir større enn kohesjonen, altså snøens evne til å holde seg sammen. 

Lag med lav kohesjon, som rimlag eller kantkorn, fungerer som glidesjikt. Når slike lag ligger under et kompakt snøflak, kan hele flaket løsne og gli ut, noe som er typisk for flakskred, som er den mest dødelige skredtypen.

Vanninnhold og porøsitet: Når snødekket mettes med vann, enten fra regn, smelting eller kapillær vanntransport, reduseres friksjonen mellom snøkrystallene. Dette svekker strukturen og kan føre til våte løssnøskred eller sørpeskred, som ofte oppstår plutselig og kan være svært tunge og destruktive. Porøsiteten i snøen avgjør hvor raskt vannet dreneres, og dermed hvor raskt stabiliteten svekkes.

Termisk gradient: Store temperaturforskjeller mellom bakken og overflaten kaller vi en høy termisk gradient. Dette fører til dannelse av kantkorn. Dette er store, kantete krystaller med dårlig evne til å binde seg til omkringliggende snø. Slike lag kan være ekstremt svake og vedvare i ukesvis, og utgjør en skjult fare som kan utløses av en enkelt skiløper.

Skredrisikoen er et resultat av et komplekst samspill mellom snøens egenskaper og de fem store jordsystemene. 

Atmosfæren spiller en sentral rolle ved å styre temperatur, vind og nedbør, faktorer som direkte påvirker hvordan snøen omdannes og hvor stabil den er. Kraftig vind kan for eksempel transportere snø og danne fokksnøflak i leområder, mens raske temperaturendringer kan føre til dannelse av svake lag som rim eller kantkorn. Nedbør, enten som snø eller regn, legger til ekstra vekt og fuktighet i snødekket, noe som kan destabilisere det ytterligere.

Kryosfæren, som omfatter snø, is og tele, er selve grunnlaget for skredproblematikken. Endringer i snøens struktur over tid, enten gjennom naturlig metamorfose eller påvirkning fra vær og temperatur, avgjør hvor godt lagene i snødekket binder seg til hverandre. Når telen i bakken tiner, kan det også føre til at hele snøpakker mister feste og glir ut.

Hydrosfæren bidrar med vann gjennom regn, snøsmelting og grunnvannstilførsel. Når vann trenger inn i snødekket, reduseres friksjonen mellom snøkrystallene, og bindingene svekkes. Dette kan føre til våte løssnøskred eller sørpeskred, som ofte oppstår plutselig og med stor kraft, selv i slakt terreng.

Geosfæren, altså jordas faste overflate, bestemmer hvor skred kan oppstå og hvordan de utvikler seg. Terrengform, helning, eksponering og overflatestruktur påvirker både sannsynligheten for utløsning og skredets bane og fart. Sørvendte skråninger som varmes raskere opp av sola, er ofte mer utsatt for smelting og dermed økt skredfare.

Til slutt spiller biosfæren en viktig, men ofte undervurdert rolle. Vegetasjon som trær, busker og røtter bidrar til å stabilisere snøen ved å forankre den til underlaget. I områder hvor det ikke er vegetasjon, enten naturlig eller som følge av hogst eller utbygging, er fjellsidene mer utsatt for skred. Menneskelig aktivitet kan dermed både direkte og indirekte påvirke skredrisikoen.