Det var riktignok en del problemer med dette. Det hendte at Fylle-Stine drakk vel mye. Noen ganger fordi det var vanskelig å vite hvor mye hun egentlig tålte. Andre ganger fordi hun rett og slett ville ha mer. Ikke av alkoholen, den smakte tross alt ganske kjipt, men av godfølelsen. Følelsen av fellesskap med de andre. Følelsen av å være trygg på seg selv. Følelsen av å tilhøre, være en del av gruppa.

Dessverre var ikke alkoholen noen garanti for godfølelsen, heller. Det kunne like gjerne gå andre veien, hadde hun erfart. Ja, hun deltok i alle samtaler og delte velvillig alt fra historier om helt dagligdagse ting til hemmeligheter hun helst skulle holdt for seg selv. Men det var ikke alt hun sa som ble mottatt med high-fives, latter og anerkjennelse. Det hendte ofte at det hun sa var pinlig, feil eller latterlig. Det var heller ikke så enkelt å bli tatt alvorlig når blikket hennes var sløret, når hun snøvlet og snublet i både ord og bordbein.

Ja, hun deltok i dansen og følte at hun var i takt med alt og alle. Helt til hun ikke var det lenger. Ben og armer fulgte ikke instruksjonene fra hodet lenger. Det var brudd på linja, og Stine hang ikke helt sammen. Alt var i utakt. Ingen grasiøse bevegelser, bare pinlig risting, stamping, hopping og halting. Det hadde ingenting med dans å gjøre, men hun fortsatte allikevel. Bruddet mellom hodet og kroppen var fullstendig, og hodet forsto ikke lenger hvor sjenerende kroppen oppførte seg.

Og så var det dagen derpå, da. Fylleangst. Ordet hadde fått mye innhold for henne etter hvert. Bruddstykker av samtaler og situasjoner som kom tilbake til henne når hun våknet dagen etter en fest. Hadde hun virkelig sagt dét? Gjorde hun virkelig dét? Hun vred seg i senga i ren flauhet. Ville helst glemme, men kunne ikke. Ville aller helst gått tilbake i tid og latt være, men det kunne hun heller ikke.