Modernisme: Støyende, forvridd, flaut og ubetydelig?

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …» Slik innleder forfatteren Knut Hamsun den aller første modernistiske romanen i norsk litteratur.

Accessibility icon Modernisme: Støyende, forvridd, flaut og ubetydelig?

Sult

Romanen «Sult» endret måten man skrev litteratur på i Norge, og den startet det vi kaller den modernistiske tradisjonen. Romanen handler om en forfatter uten navn som sliter både fysisk og psykisk. Tittelen «Sult» er symbolsk for både den fysiske sulten hovedpersonen lider av, og hans eksistensielle sult etter å finne en dypere mening i livet.

Frognerveien, Kristiania
Frognerveien, Kristiania

Store endringer i samfunnet

Romanen «Sult» var veldig viktig da den ble utgitt i 1890. Den var ny og annerledes, både her i Norge og i andre land. Litteraturen handler ofte om samfunnet rundt oss, og på slutten av 1800-tallet skjedde det store endringer her i landet. Fabrikker og industri vokste fram, og flere og flere mennesker fikk mer frihet og flere muligheter.

I denne boka møter vi en hovedperson som føler seg tom og alene. Han kjenner på en slags sult etter noe mer i livet. Mange forfattere på den tiden skrev om mennesker som hadde det på samme måte. Det var en måte å vise hvordan folk kunne føle seg på, i en verden som forandret seg så fort.

Modernistisk litteratur var veldig annerledes enn det folk var vant til. Den kunne være sjokkerende, uforståelig, høylytt og rar. Modernistene prøvde å finne en ny måte å skrive på som var mer virkelighetsnær. De eksperimenterte med måten historiene ble fortalt på, hvordan karakterene ble beskrevet, hvem som fortalte historien, og hva historiene handlet om. På den måten brøt de med den vanlige måten å skrive på og skapte noe helt nytt.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt
Mørk røyk kommer fra pipene på en gammel fabrikk
Mørk røyk kommer fra pipene på en gammel fabrikk

Modernisme i lyrikken – meningsløst snikksnakk

Etter annen verdenskrig begynte det å komme mer og mer moderne dikt. Dette gjorde mange i diktermiljøet i Norge veldig opprørte. En dikter som het Arnulf Øverland, var spesielt kritisk og sa blant annet at de moderne dikterne skrev «meningsløst kladd, rabbel og snikksnakk».

📷   Arnulf Øverland / Nasjonalbiblioteket

Øverland holdt en tale der han kritiserte den moderne måten å skrive dikt på. «Ja, så satt de der og strevde, og fikk det ikke til. Det de skrev, ble så flaut og ubetydelig. De strøk det ut og prøvde å få sagt det på en original måte; men da ble det meningsløst. Hva skulle de gjøre? De måtte dikte, for de var jo diktere! Situasjonen var desperat.»

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Arnulf Øverland med en spade i hånden og en hund ved siden av seg, stående foran en låve.
Arnulf Øverland med en spade i hånden og en hund ved siden av seg, stående foran en låve.

Tungetaledebatten

Øverlands foredrag startet en viktig diskusjon som kalles tungetaledebatten. Tungetale er et begrep som brukes i religiøse miljøer. Det er en spesiell måte å snakke eller be på der det man sier, ikke kan forstås av andre.

Øverland var helt uenig i den moderne måten å skrive dikt på. Han mente at diktene var veldig vanskelige å forstå. Han mente at diktene skulle ha en fast form, rim og rytme. Man skulle ikke trenge å gjette seg til hva diktet handlet om. Det skulle være sammenhengende og ha et tydelig budskap. Mange var enige med Øverland, blant andre den kjente lyrikeren André Bjerke. Men det var også lyrikere som Erling Christie og Paal Brekke som argumenterte imot Øverland.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt

La dem holde på

«La de unge holde på inntil de selv oppdager at det kan være en fordel å skrive slik at publikum forstår.» Vel, Øverland fikk rett i at de unge holdt på. Men at de innså at den tradisjonalistiske diktningen var bedre, ble ikke tilfellet. Til tross for motstand og sterk kritikk kom det nemlig mer og mer modernistisk lyrikk på midten av 1900-tallet. På sekstitallet var den modernistiske diktningen godt etablert i Norge.

📷   Portrett av lyrikeren Paal Brekke / Offentlig eiendom

 

Portrett av Paal Brekke med en sigarett i hånden og bokhyller i bakgrunnen

Som i en kinosal

Paal Brekke, som var en forkjemper for den modernistiske diktningen, skrev blant annet det kjente diktet «Som i en kinosal». Under kan du lese et utdrag:

Hysj! Så ut med Dem
på hodet gjennom døren,
ut
men bare inn i en kinosal,
nøyaktig
maken, og den samme filmen
Kjører de den forlengs eller baklengs
Hysj. Og kontrolløren og det hele om
igjen, opp trappene ut igjen,
men alltid bare inn igjen

Paal Brekke, Det skjeve smil i rosa, 1965

Dette diktet er modernistisk på flere plan.

  • Først og fremst er det skrevet på en moderne måte, uten fast mønster eller rim. Det er mange rare pauser og tegnsettinger som ikke virker logiske. Kanskje det er for å vise hvor forvirret hovedpersonen i diktet er?
  • I tillegg handler diktet om en person som er forvirret og føler seg fremmedgjort. Plutselig befinner han seg i en kinosal uten å skjønne hvorfor han er der, hva han skal se, eller hvordan han skal komme seg ut. Han føler seg fanget i en evig runddans og klarer ikke å komme seg ut av situasjonen.

Dette diktet kan tolkes på flere måter. Kanskje handler det først og fremst om å føle seg fremmed i et samfunn som hele tiden er i endring?

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Publikum som ser mot et lerret i en kinosal fra 1935
Publikum som ser mot et lerret i en kinosal fra 1935

1890 versus 2023

Samfunnet har forandret seg mye siden 1890. Nå lever vi i en tid der vi er avhengig av internett og sosiale medier. Vi bor i et land med gratis skole og helsevesen. Vi kan reise rundt i verden og oppleve ulike kulturer. Smarttelefoner er viktige for oss, og vi tror at kunstig intelligens kan svare på nesten alt.

📷   Portrett av Sigbjørn Obstfelder / Nasjonalbiblioteket

Men selv om ting har forandret seg, er det mange som fortsatt føler seg fremmede og tomme, akkurat som på modernistenes tid. Derfor er modernistisk litteratur fortsatt relevant i dag. Kanskje kan du til og med kjenne deg igjen i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder, selv om det ble skrevet for over 100 år siden?

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Portrett av Sigbjørn Obstfelder
Portrett av Sigbjørn Obstfelder

Jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt
Regndråper på et vindu med sol, skyer og himmel i bakgrunnen
Regndråper på et vindu med sol, skyer og himmel i bakgrunnen

Kilder:

  • Undheim, Inga Henriette: Sult i Store norske leksikon på snl.no.
    Hentet 11. september 2023 fra https://snl.no/Sult
  • Øverland, Arnulf : Tungetale fra Parnasset (1953)

Bilde- og videorettigheter:

    1. Offentlig eiendom / Nasjonalbiblioteket
    2. Getty Images
    3. Offentlig eiendom / Nasjonalbiblioteket
    4. Getty Images
    5. Offentlig eiendom / Nasjonalbiblioteket
    6. Getty Images
    7. Nasjonalbiblioteket / Flickr: Portrett av Sigbjørn Obstfelder, 1900 (CC BY 2.0)
    8. Getty Images