j u l e f o r t e l l i n g

Samenes julesagn om Stallo

I det nordligste av landet vårt råder mørket i de lange vintermåneder. I folks fantasi har det lagt grunnlaget for en rik fauna av underjordiske, ublide skrømt, vetter og troll, deriblant samenes Stallo. Han er en stor og farlig kjempe som rundt juletider til og med kan finne på å spise uskikkelige barn. Stallo er delvis menneske, troll, djevel – og julenisse.

Han er større enn vanlige mennesker og går kledt annerledes enn samene, gjerne i mørke klær med gullknapper og med sekk på ryggen. Han er ond og sterk, men også dum og kan lures av menneskene.

Samiske barn har i generasjoner listet seg rundt på tå i julen, etter at foreldrene innprentet dem om å være stille – for det verste Stallo vet, det er bråk!

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Nordlys over naturlandskap i Norge

Man måtte i det hele tatt passe på å holde orden gjennom juletiden.

Utenfor lavvoen måtte det ryddes før jul, slik at Stallos raide ikke ble sittende fast. En raide er egentlig et kobbel av reinsdyr, men Stallos raide besto av blant annet rotter og mus. Videre var det viktig at det ikke lå flis igjen etter vedhogsten. Så måtte det stå en bøtte vann med øse ved døra slik at Stallo kunne drikke når han kom forbi, for i så fall dro han videre.

Fikk han derimot ikke vann, ville han lage bråk, og i verste fall suge blodet av menneskehoder, var han tørst nok. Det ble sagt at et sted der Stallo ikke fikk vann i julen, døde kona på gården dagen etter av tørst.

Og det ble fortalt at noen som kjørte med hest og slede for å hente ved i julen, hadde blitt stående fast helt til de lovet aldri å gjøre det igjen. De mente det var Stallo som hadde satt dem fast.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Tre menn og junder foran en samisk lavvo fra sent på 1800-tallet
Kjempen Stallo dytter på et tre med hodet mens gutten Kaurus ser på.

Nei, Stallo var virkelig ingen koselig nisse, men en skrekkelig figur som herjet med samene til hverdag og fest.

Han kunne anta forskjellige former til ulike anledninger, han var synlig og usynlig på samme tid, overalt og ingen steder. Ingen hadde sett ham, men alle hadde hørt om ham. Av og til kunne man også høre en pipe- eller fløytelyd der ute i vinden, og da var det Stallo som spilte. Fløytetonen var så skarp at den kunne være farlig for hørselen. For urfolket var Stallo i naturen, og kanskje var han selve naturen – kraften som alle mennesker til syvende og sist er underlagt.

Det overnaturlige har en helt egen evne til å leve videre i juletradisjonene, men for at historiene skulle overleve fra generasjon til generasjon, måtte de være saftige. De måtte opprøre og skake lytterne, gjerne mer og mer for hver generasjon.

Sagnet om reinflokken som ble til stein er en slik historie. Man kan underveis tenke seg hvordan det har ballet på seg gjennom tidene. Dere er herved advart!

Nordlys over naturlandskap i Norge

Reinflokken som ble til stein

Det var juletider, og kaldt og mørkt hele døgnet langt nord i landet vårt. På Finnmarksvidda sto en sameleir med to lavvoer. I den ene lavvoen var en gammel kone og en gammel kall. De hadde en liten gutt. I den andre lavvoen var en hel ungeflokk og en enslig tjenestejente til å passe dem.

Foreldrene hadde nemlig reist til Kautokeino, tre mil unna, for de skulle være der i julehelgen for å delta i gudstjeneste.

Så kom julehelgen, og barna gjorde som de pleier når de hadde fri – de lekte ute, ståket og løp med bjeller. Veslegutten til det gamle paret ville også ut å leke, men den gamle kona slapp ham ikke av sted. Hun lot ham i stedet lese i en bok og lot ham ikke ut av syne, med riset klart i den ene hånda.

Barna som bodde i den andre lavvoen ble etter hvert fullstendig ville, de lekte blant reinsdyrene og lot som de selv var reinsdyr.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
En samisk gutt kjører slede med reinsdyr.

Med ett stilnet barnestøyen, og tjenestejenta gikk ut av lavvoen for å se etter barna. Da så hun at månen hadde senket seg ned på hoggestabben og blitt til Stallo. Hun så at Stallo hadde tatt livet av barna. Forferdet løp jenta til den gamle kona i den andre lavvoen, som rådet henne til å ta den beste kjørereinen og reise til Kautokeino og hente foreldrene. Kona sa også at hun skulle sette reisehetta løst på hodet, og at hun på ferden måtte kjøre under et krumbøyd tre.

Jenta gikk bort til døråpningen til sin egen lavvo, og der fikk hun se Stallo tilberede barneflokken som julemåltid til seg selv. Men det minste barnet, kunne hun se, var ennå i live.

Hoggestabben har forvandlet seg til Stallo og han fanger barna.

Stallo snudde seg mot jenta og sa: «Hva vil du?»

Jenta ba pent om en fakkel, og Stallo gikk for å hente en. Da skyndte jenta seg å trekke det minste barnet ut under kanten av lavvoduken, og det samme gjorde hun med ytterhua og reisehetta si. Hun la sele på en rask gjeldsimle og tok skiene på. Da de for under ei krumbøyd bjerk, satt Stallo i bjerka og grep etter reisehetta hennes.

Jenta suste videre, og Stallo ble sittende igjen med bare reisehetta hennes i hånden. Men da jenta nærmet seg Kautokeino, var simla så utmattet av spranget at den sprakk, midt ute på Kautokeinoelva.

Dermed måtte hun fortsette til fots resten av veien til Kautokeino.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Nordlys over naturlandskap i Norge

Da hun kom fram til kirken, fortalte hun sin husbond og matmor hva som hadde skjedd med barna. De trodde henne ikke, men ble med på å reise hjem.

Da husbonden kom til lavvoåpningen, så han at Stallo satt i lavvoen og spiste barna, ett etter ett.

Beistet kikket opp og så husbonden, grep ham i skjegget og rev det av. Så kom husmoren fram for å se, men Stallo tok henne og. Han grep det ene brystet hennes og rev det rett av. Så åt Stallo også foreldrene opp.

Mange samiske folk utenfor en kirke.

Den gamle kona med mannen og gutten sin kom seg derfra, men alle reinsdyrene og leiren ble til steiner.

Og synes du historien virker utrolig, kan du se den med egne øyne: Den dag i dag ligger det, på fjellet Durkkihanvárri, to store steiner som ser ut som to lavvoer, og en samling mindre steiner som ser ut som små reinsdyr som ligger og hviler med hodet bakover.

De er både hvite og sorte, slik reinsdyr kan være. Og midt uti Kautokeinoelva ligger den siste steinen, etter gjeldsimla. Dette er de forsteinede levningene etter familiene og reinsdyrene i julesagnet om Stallo.

Steinene ligger der til minne om Stallos vrede, og til påminnelse for alle i området om å holde sammen i julen og ikke minst være stille når det piper og fløyter i vinden der ute.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Trær og busker med rim på vidda i Finnmark.

Kilder:

  • Magisk Jul – Julens myter og overtro (2020)
    Orage Forlag AS

Bilde- og videorettigheter:

    1. Getty Images
    2. Scannet av Friman 2006 (Offentlig eiendom)
    3. John Bauer (Offentlig eiendom)
    4. Getty Images
    5. Getty Images
    6. Jeanette Hanvik
    7. Getty Images
    8. Getty Images
    9. Getty Images