Vi ere en nasjon vi med

Det er slett ikke tilfeldig at du skriver og snakker på den måten du gjør i dag. Språket vårt er et resultat av historie, kultur, påvirkning og politikk. Språk markerer tilhørighet, og for et land er språket noe som binder menneskene sammen. Språk er også en identitetsmarkør. Språket du snakker og skriver, er en del av identiteten din. Mange har sterke følelser knyttet til språket sitt. Sånn har det også vært i Norge. Språket har gjennom tidene vært gjenstand for både debatt, diskusjoner og konflikt. Det er jo litt snodig å tenke på at en diskusjon som startet for over 200 år siden, har konsekvenser for språket du skriver og snakker. Ja, til og med for karaktersnittet ditt. Hvordan ble det egentlig slik?

Accessibility icon Vi ere en nasjon vi med

Norge på 1800-tallet

Du bor i et fritt land. Men det har ikke alltid vært slik. La oss skru tiden ca. 200 år tilbake. Norge befinner seg i en helt spesiell situasjon. De nasjonalromantiske tankene har nådd landet vårt. I Norge får disse tankene et helt spesielt fotfeste.

📷   «Stedje i Sogn» av Johan Christian Dahl / KODE

Det var først og fremst teorien til den tyske kulturfilosofen Johann Gottfried von Herder engasjerte nordmenn lot seg inspirere av. Han introduserte begrepet «Volksgeist» eller «Volksseele», som er en tanke om at et folk eller et land har en felles sjel eller ånd. Denne «nasjonale sjelen» eller «folkeånden» som menneskene i et land delte, kunne handle om felles språk, kultur, tradisjoner og geografi. Om man studerte språk, litteratur, kultur og tradisjoner, ville man kunne finne landets nasjonale identitet.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Norsk kulturlandskap fra Stedje i Sogn. Fjell i bakgrunnen, jorder og en vei med noen kuer og to mennesker.
Norsk kulturlandskap fra Stedje i Sogn. Fjell i bakgrunnen, jorder og en vei med noen kuer og to mennesker.

Norge, et kulturelt u-land

De nasjonalromantiske tankene når lille, undertrykte Norge i rett tid.  En del av disse tankene var at alle nasjoner, uansett størrelse, hadde rett til selvstyre. Lille Norge, som har vært i union med storebror Danmark i mange hundre år, er på mange måter et u-land, både økonomisk, kulturelt og språklig.

📷   «Haugianerne» av Adolph Tidemand / Nasjonalmuseet / Offentlig eiendom

I 1814 markerer vi vår uavhengighet med en egen norsk grunnlov. Men hva med vår felles «Volksgeist»? Eksisterte det en felles nasjonalånd etter hundrevis av år med undertrykkelse?

Inspirert av von Herders tanker starter engasjerte nordmenn en omfattende jakt på en felles norsk nasjonal identitet. Dette arbeidet ble et viktig ledd i nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Vi ønsket å markere for Sverige og Danmark at vi var en selvstendig nasjon med eget styre, egen kultur og eget språk.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt
Haugianerne av Adolph Tidemand. En mann kledd står på en stol og snakker til en gruppe mennesker i et dunkelt rom. Maleri fra 1852.
Haugianerne av Adolph Tidemand. En mann kledd står på en stol og snakker til en gruppe mennesker i et dunkelt rom. Maleri fra 1852.

Jakten på en nasjonal identitet

Det var først og fremst embetsmenn, altså eliten og overklassen i det norske samfunnet, som startet arbeidet med å kartlegge hva vår felles nasjonale identitet kunne være. Journalister, kunstnere, forfattere og vitenskapsmenn tok del i dette omfattende arbeidet. Funnene var mange. Det ble tidlig slått fast at levemåten, tradisjonene og kulturen i bondesamfunnet burde være grunnlaget for hele Norges felles, nasjonale kultur.

📷   «Brudeferd i Hardanger» av Adolph Tidemand og Hans Gude / Nasjonalmuseet / Offentlig eiendom

Det kjente maleriet «Brudeferden i Hardanger» av Tidemand og Gude er et godt eksempel på nasjonalromantikkens tanker i Norge. Bonden fikk en viktig rolle, her i festlig lag, pent antrukket med flotte folkedrakter og med storslått natur i bakgrunnen.

Tidemand og Gude malte norsk folkeliv og norsk folkekarakter, uttrykt gjennom bondesamfunnet. I hele 70 år pågikk arbeidet med å definere hva som kjennetegnet oss som nasjon. Mye av det vi i dag tenker på som typisk norsk, finner vi igjen i forestillingene om det norske som vokste fram på 1800-tallet. I tillegg til bonden som nasjonal skikkelse ble det viktig å fokusere på naturen, folkediktningen og mangfoldet innenfor språket vårt i det nasjonale identitetsarbeidet.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt
Brudeferd i Hardanger, malt av Adolph Tidemand og Hans Gude
Brudeferd i Hardanger, malt av Adolph Tidemand og Hans Gude

Språksituasjonen i by og bygd

Så hvilken språksituasjon stod vi i på begynnelsen av 1800-tallet? Det var stor forskjell på by og bygd. I byene, blant eliten, snakket man det som ble kalt «dannet dagligtale», og man skrev på dansk. På landsbygda, der de aller fleste bodde, ble det snakket ulike dialekter. Men skrive, nei, det kunne ikke bonden og hans barn.

📷  «Eventyrfortellersken» av Adolph Tidemand / Nasjonalmuseet / Offentlig eiendom

Det var ikke før i 1860 at det kom faste skolehus, og i 1889 kom folkeskoleloven. Den slo fast at alle norske barn hadde rett til å gå syv år på skolen uavhengig av om de tilhørte overklassen, middelklassen eller underklassen.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Eventyrfortellersken, maleri av Adolph Tidemann
Eventyrfortellersken, maleri av Adolph Tidemann

Språkdebatt som engasjerte og frustrerte

Vi stod på mange måter ved et veiskille på denne tiden, også språklig. Hvilken retning vi skulle gå i, var deltakerne i striden ikke enige om. Det hele utviklet seg til å bli en omfattende og til tider opphetet språkdebatt. En debatt som startet i 1830-årene, og som fortsatt pågår den dag i dag.

To hender som holder hvert sitt flagg. Norsk og dansk.
To hender som holder hvert sitt flagg. Norsk og dansk.

Henrik Wergeland

De første som involverte seg i denne debatten, var forfatterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. De kom ikke spesielt godt overens og var uenige om det meste som gjaldt diktning, politikk og språk. Kort forklart mente Wergeland bestemt at den eneste ideelle løsningen dersom man var et demokratisk og patriotisk land, var å bryte alle bånd til Danmark.

📷  Henrik Wergeland av Carl Peter Lehman / Nasjonalbiblioteket / Offentlig eiendom
 

 

 

Portrett av Henrik Wergeland

Johan Sebastian Welhaven

Welhaven på sin side var opptatt av at landet måtte styres av eliten, og at kulturfellesskapet vi delte med Danmark var verdifullt. De ledet begge hvert sitt parti, Wergeland «Norskhetspartiet» og Welhaven «Intelligenspartiet». Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at Wergeland også ønsket å markere avstand fra Danmark språklig. Han forsøkte å fornorske dansken. Det var et språksyn fienden Welhaven ikke delte.

📷  Johan Sebastian Welhaven av W. Tegner & Kittendorff / Nasjonalbiblioteket / Offentlig eiendom
Portrett av Johan Sebastian Welhaven

Peter Andreas Munch

Historiker og språkforsker Peter Andreas Munch kastet seg også inn i debatten med det kanskje mest originale forslaget. Hva med å lage et skriftspråk som lå tett opp til norrønt, vårt urspråk? Nei, det ble for komplisert. Norrønt var jo et språk folk for lengst hadde sluttet å snakke i Norge.

📷  Peter Andreas Munch / Offentlig eiendom
 
Portrett av Peter Andreas Munch

Landsmål og riksmål

Du har sikkert hørt om nynorskens og bokmålets fedre, Ivar Aasen og Knud Knudsen. Førstnevnte var forkjemper for landsmål, mens sistnevnte var tilhenger av riksmål. De førte språkdebatten videre og hadde begge klare tanker om hvordan vi skulle videreutvikle språket vårt, men med ulike meninger og ulik fremgangsmåte.

Ivar Aasen og Knud Knudsen
Ivar Aasen og Knud Knudsen

Ivar Aasen

Ivar Aasen hadde en klar tanke om at et nytt norsk skriftspråk skulle bygges på dialektene våre. Han bestemte seg for å reise rundt i vårt langstrakte land for å lære mer om de ulike dialektene. Men språket som ble snakket i byene, var han helt uinteressert i. Han ville til landsbygda på jakt etter dialekter som kunne videreutvikles til å bli et felles skriftspråk. Han systematiserte de ulike dialektene han fant og ga i 1848 ut «Det norske Folkesprogs Grammatik» og i 1850 «Ordbog over det norske Folkesprog».

📷  Ivar Aasen / Offentlig eiendom
Ivar Aasen, gammelt fotografi

Knud Knudsen

Knud Knudsen på sin side mente at skriftspråket måtte ta utgangspunkt i den dannede dagligtalen som eliten snakket i byene. I 1845 publiserer han en artikkel med tittelen «Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog». Her argumenterer han for at ortografien skulle bestemmes «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Skriftspråket skulle med andre ord legges tett opp til dansk og ta utgangspunkt i talespråket til eliten i det norske samfunnet.

📷  Knud Knudsen / Offentlig eiendom
Portettfotografi av Knud Knudsen

Samme mål, men ulik strategi?

Knudsen omtaler språkstriden mellom seg selv og Aasen som en prosess med samme langsiktige mål, men med ulik strategi. Han mente at Aasen ønsket «Bråhastens Vej». Sin egen strategi omtalte han som «Gradvishetens Vej». Et poeng fra Knudsen som det nok var mye sannhet i, var at det var urealistisk at overklassen der og da ville akseptere språkformen Aasen kjempet for. At det å endre dansk-norsken til et renere norsk språk måtte skje sakte, men sikkert.

En sti som deles til to stier i en skog
En sti som deles til to stier i en skog

Viktige vedtak

I 1885 kommer det kanskje viktigste og mest avgjørende historiske vedtaket som omhandler skriftspråket vårt: jamstillingsvedtaket. «Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» (12. mai 1885.) Det ble stemt over forslaget i Stortinget, og 78 stemte for. Kort forklart betydde jamstillingsvedtaket at nynorsk og bokmål skulle ses på som likestilte skriftspråk.

Skolen ble en viktig faktor i diskusjonen om språk. De aller fleste lærere underviste på et språk som lå tett opp til dansk. Det var felles praksis at elevene ikke skulle bruke sin egen dialekt når de snakket og skrev på skolen. I 1887 endret dette seg ganske radikalt da det kom et vedtak som sa at «Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig meddeles paa Børnenes eget Talesprog». Man gikk dermed fra å forby dialekter til at læreren ble påbudt å skulle undervise på elevenes talemål.

Dette var et vedtak som bygde på tanken om at dialektene var «det ekte norske». I 1892 fikk også hver kommune selv rett til å bestemme om lærebøkene i skolene skulle være på nynorsk eller bokmål.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt
Klasserom fra tidlig 1900-tallet
Klasserom fra tidlig 1900-tallet

Språkdebatten fortsetter og fortsetter

Språkdebatten på 1800-tallet ble spesielt viktig fordi den ble en del av frigjøringen og nasjonsbyggingen. Selv etter Knudsens og Aasens død fortsatte debatten. Utover på 1900-tallet var det også omfattende debatter om språket vårt. En debatt som også i stor grad ble politisk styrt. En tanke om at de to skriftspråkene kunne smelte sammen til ett skriftspråk, var det som i størst grad ble debattert.

Denne målformen kalte man for samnorsk. I dag vet jo du at det ikke ble tilfellet, og at jamstillingsvedtaket fra 1885 fortsatt gjelder. Til glede for noen og frustrasjon for andre. Også i dag jobbes det iherdig med å verne om språket vårt og ta vare på dialektene våre. Vi ser at dette arbeidet også gjør seg gjeldende i politikken og i lovverket vårt.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Mange bøker som ligger oppslått og spredt utover
Mange bøker som ligger oppslått og spredt utover

Språkloven og Språkrådet

I språkloven står det at «Bokmål og nynorsk er likeverdige språk som skal kunne brukast i alle delar av samfunnet. I offentlege organ er bokmål og nynorsk jamstilte skriftspråk». I Norge har vi  et eget språkråd som jobber med å styrke det norske språket og språkmangfoldet. Språkrådet sørger for at språkopplæringen bygger på språkpolitikken.

Språkpolitikk og språkloven er et felles ansvar. Om språkloven skal fungere slik den er tenkt, må alle være bevisste på og prioritere språkarbeidet. Det betyr ikke at vi alle skal bli Mini-Knud og Mini-Ivar. Men at vi fortsetter å fremme språklig mangfold og variasjon som noe positivt. Det er altså først og fremst vi som språkbrukere som må kjempe for at det norske språket skal bli bevart.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt
Åpen bok ligger på et skrivebord med stabler av bøker på hver side, og sidene i boka avgir et skinnende lys.
Åpen bok ligger på et skrivebord med stabler av bøker på hver side, og sidene i boka avgir et skinnende lys.

Språk er identitet

Norge er et lite land, med en rik språkarv. Det at nynorsk fortsatt eksisterer, er en viktig påminnelse om hvordan Norge med sin særegenhet, sin kultur og sitt språk brøt med båndene til Danmark og stod på egne ben som en liten, men stolt nasjon. Hvordan vi lette i hver krik og krok av landet for å finne ut av hva det ville si å være norsk. Bondekulturen, naturen, folkediktningen og folkemusikken. Men også det mangfoldige, norske språket. Språkdebatten er et godt eksempel på at språk er viktig for folk. At språk kan knytte oss sammen. Skape en felles identitet.

Multikulturell gruppe med ungdommer
Multikulturell gruppe med ungdommer

«Vi ere en nasjon vi med»

Språket vårt er et symbol på den store og omfattende frigjøringskampen Norge stod i på 1800-tallet. Disse kampene, også for språket vårt, bidro faktisk til at Norge til slutt kunne erklære sin uavhengighet. At vi etter mange års kamp stolt kunne uttrykke at «Vi ere en nasjon vi med».

📷  Foto fra barnetoget på Slottsplassen i Oslo 17. mai 1908 / Nasjonalbiblioteket
Fane for Vaalerengens skole prydet med «Vi ere en nation vi med». Foto fra barnetoget på Slottsplassen i Oslo 17. mai 1908.
Fane for Vaalerengens skole prydet med «Vi ere en nation vi med». Foto fra barnetoget på Slottsplassen i Oslo 17. mai 1908.

Kilder:

  • Johannes Nymark; Rolf Theil: Dei ukuelege språka (2011)
    Oslo. Fagbokforlaget.

Bilde- og videorettigheter:

    1. Johan Christian Dahl / Offentlig eiendom
    2. Adolph Tidemand / Nasjonalmuseet / Offentlig eiendom
    3. Adolph Tidemand og Hans Gude/ Nasjonalmuseet / Offentlig eiendom
    4. Adolph Tidemand / Nasjonalmuseet / Offentlig eiendom
    5. Getty Images
    6. O. F. Knutsen / Riksarkivet / Offentlig eiendom
    7. W. Tegner & Kittendorff / Gyldendalske Boghandels Forlag / Nasjonalbiblioteket / Offentlig eiendom
    8. Offentlig eiendom
    9. Skolerom
    10. Carl Christian Wischmann, 1871 / Oslo museum / Offentlig eiendom
    11. Cappelen / Offentlig eiendom
    12. Getty Images
    13. Getty Images
    14. AdobeStock
    15. Getty Images
    16. Getty Images
    17. Nasjonalbiblioteket / Offentlig eiendom