I 1814 markerer vi vår uavhengighet med en egen norsk grunnlov. Men hva med vår felles «Volksgeist»? Eksisterte det en felles nasjonalånd etter hundrevis av år med undertrykkelse?

Inspirert av von Herders tanker starter engasjerte nordmenn en omfattende jakt på en felles norsk nasjonal identitet. Dette arbeidet ble et viktig ledd i nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Vi ønsket å markere for Sverige og Danmark at vi var en selvstendig nasjon med eget styre, egen kultur og eget språk.

Det kjente maleriet «Brudeferden i Hardanger» av Tidemand og Gude er et godt eksempel på nasjonalromantikkens tanker i Norge. Bonden fikk en viktig rolle, her i festlig lag, pent antrukket med flotte folkedrakter og med storslått natur i bakgrunnen.

Tidemand og Gude malte norsk folkeliv og norsk folkekarakter, uttrykt gjennom bondesamfunnet. I hele 70 år pågikk arbeidet med å definere hva som kjennetegnet oss som nasjon. Mye av det vi i dag tenker på som typisk norsk, finner vi igjen i forestillingene om det norske som vokste fram på 1800-tallet. I tillegg til bonden som nasjonal skikkelse ble det viktig å fokusere på naturen, folkediktningen og mangfoldet innenfor språket vårt i det nasjonale identitetsarbeidet.

Det var ikke før i 1860 at det kom faste skolehus, og i 1889 kom folkeskoleloven. Den slo fast at alle norske barn hadde rett til å gå syv år på skolen uavhengig av om de tilhørte overklassen, middelklassen eller underklassen.

Skolen ble en viktig faktor i diskusjonen om språk. De aller fleste lærere underviste på et språk som lå tett opp til dansk. Det var felles praksis at elevene ikke skulle bruke sin egen dialekt når de snakket og skrev på skolen. I 1887 endret dette seg ganske radikalt da det kom et vedtak som sa at «Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig meddeles paa Børnenes eget Talesprog». Man gikk dermed fra å forby dialekter til at læreren ble påbudt å skulle undervise på elevenes talemål.

Dette var et vedtak som bygde på tanken om at dialektene var «det ekte norske». I 1892 fikk også hver kommune selv rett til å bestemme om lærebøkene i skolene skulle være på nynorsk eller bokmål.

Denne målformen kalte man for samnorsk. I dag vet jo du at det ikke ble tilfellet, og at jamstillingsvedtaket fra 1885 fortsatt gjelder. Til glede for noen og frustrasjon for andre. Også i dag jobbes det iherdig med å verne om språket vårt og ta vare på dialektene våre. Vi ser at dette arbeidet også gjør seg gjeldende i politikken og i lovverket vårt.