En naturlig naturfare
I Norge lever vi i tett samspill med vannets kretsløp. Elver og bekker renner som blodårer gjennom landskapet, og nedbøren former vår natur og vår hverdag. Men når klimaet endrer seg og intensiteten i været øker, viser vannet også sin destruktive side.
Flom er ikke bare et naturlig fenomen, men en naturfare som stadig utfordrer både infrastruktur, bosetting og samfunnsberedskap. For å forstå flom som prosess og risiko, må vi kombinere kunnskap fra meteorologi, hydrologi og geografi, samt forstå hvordan menneskelig aktivitet og klimaendringer forstyrrer en allerede kompleks balanse.
Når elva går utover sine bredder
Flom oppstår når tilførselen av vann til et vassdrag overstiger elveleiets og det omkringliggende terrengets kapasitet til å transportere vannet videre. Dette skjer typisk ved kraftig nedbør, snøsmelting eller en kombinasjon av begge.
Risikoen for flom øker betydelig dersom nedbøren kommer på allerede mettet mark, der infiltrasjonskapasiteten er lav. Infiltrasjon viser til jordas evne til å ta opp og lagre vann, og denne evnen varierer med jordtype, vegetasjonsdekke og temperatur. Når jorda er frossen, vannmettet av tidligere nedbør, eller når landskapet er sterkt urbanisert og dekket av tette flater som asfalt og betong, reduseres infiltrasjonen kraftig. Vannet renner da raskt som overflateavrenning til nærmeste bekk eller elv, noe som gir brå og høy vannføring og økt flomfare.
Hydrologer bruker begrepet avrenning om prosessen der nedbør og smeltevann transporteres fra nedbørfeltet og ender opp som vannføring i elver og bekker. I fjellområder med snødekte vinterlandskap fører økende temperaturer om våren til snøsmelteflom.
Slike flommer oppstår ofte i overgangsperioder der milde lavtrykkssystemer fra sørvest bringer både varm luft og nedbør inn over høyereliggende områder. Når regn faller på snødekt mark, forsterkes smeltingen, og store vannmengder kan tilføres vassdragene over kort tid. På lavlandet er det derimot regnflommer som dominerer, særlig når intense nedbørsepisoder treffer jord som allerede er våt, og der avrenningen derfor blir rask og effektiv.
Et annet og økende fenomen i Norge er overvannsflom, spesielt i byer og tettsteder. Denne typen flom skyldes ikke at elver går over sine bredder, men at store mengder regnvann samler seg på overflaten fordi avløpssystemet ikke har kapasitet til å lede det bort raskt nok. Asfalterte flater, tette tak og dårlig drenering hindrer vannet i å infiltreres i bakken, og resultatet blir vannansamlinger i gater, underganger, kjellere og andre lavtliggende områder. Overvannsflom er et tydelig uttrykk for samfunnets økende sårbarhet, et begrep som beskriver hvor utsatt samfunnet er for naturfarer når infrastruktur, bosetting og arealplanlegging ikke er tilpasset naturens dynamiske prosesser.
1 / 3
Flyfoto av boligområde rammet av flom, der elva har gått over breddene og oversvømmer hus og veier.
Ønsker du å lese hele artikkelen?
Ved å logge inn får du full tilgang til artikkelen, samt Lærerrommet med engasjerende læringsstier og oppgaver du kan bruke i undervisningen.
Logg inn med Feide
Ønsker du å prøve ut fullversjonen av Skolerom?
Kontakt oss her!
