Kappløp mot polene
To banebrytende oppdagere kjempet mot ekstreme forhold for å finne verdens ytterpunkter.
Kappløp mot polene
På begynnelsen av 1900-tallet var det få steder på jorda som fortsatt ikke var utforsket. Helt siden oppdagelsestiden hadde mennesket krysset verdenshavene og utforsket kontinenter, med mål om å kjøpe og selge varer og utvide sine imperier. Nå var det noen eventyrere som ville reise til polene også, men det var noe helt annet som drev dem: de ville utforske det ukjente, og få heder og ære for å komme dit først.
⬅ Roald Amundsens forskningsskip Gjøa ble sittende fast i isen i Arktis i nesten to år på ekspedisjonen hans til Nordvestpassasjen i 1903–1906.
Peary mot Cook
Nordpolen ligger så langt nord man kan komme på jorda, på et tykt lag av sjøis. Det frosne havet endrer seg med årstidene, og en reise tvers gjennom Arktis er derfor ekstremt farlig. Oppdagerne kan også oppleve at det blir så kalt som minus 50 grader, og vinden kan blåse i opptil 90 kilometer i timen. I tillegg kan man bli angrepet av isbjørner. Etter flere mislykkede forsøk på å nå Nordpolen på 1800-tallet, ble det i løpet av samme uke i 1909 meldt at to ulike ekspedisjoner hadde klart å nå frem.
Frederick Cook
Den første var dr. Frederick Cook. Han hevdet at han nådde Nordpolen 21. april 1908 sammen med innfødte jegere fra Grønland. Teamet reiste fra Annoatok på Grønland i februar 1908, og beveget seg rundt 24 kilometer om dagen med hundesleder. I tillegg hadde de en sammenleggbar båt som de brukte til å krysse åpent vann der det var nødvendig. Ifølge Cook selv brukte han en sekstant til å finne breddegradene, og han regnet ut posisjonen til «et punkt som var så nær Nordpolen som mulig». En farlig hjemreise gjennom områder fulle av sprekker og drivis gjorde at det tok lang tid å komme seg tilbake. Derfor fikk de ikke sendt en eneste beskjed hjem før etter 14 måneder.
Landskapsbilde av Grønland
Robert Peary
Mens Cook var savnet og antatt død, la Robert Peary i vei på det som var hans niende ekspedisjon i Arktis. Han brukte det såkalte «Peary-systemet», og mannskapet på 50 kjørte hundesleder i et slags stafettsystem mens de satte ut mat langs ruta. Pearys mannskap hadde ikke med seg båter, så da isen begynte å sprekke opp, ble de sittende fast i dagevis før sprekkene lukket seg igjen.
Når de var i bevegelse, hadde de en gjennomsnittsfart på 21 kilometer om dagen. Peary tok ofte målinger med sekstant for å være sikker på at de fremdeles var på vei nordover. Den 6. april målte han en breddegrad på litt over 89 og skrev i dagboka: «Endelig, Nordpolen! […] min drøm og ambisjon i 23 år. Endelig min.»
1 / 2
Hvem var først?
Beskjeden om de to vellykkede ekspedisjonene kom nesten samtidig, på grunn av Cooks forsinkelser og Pearys overraskende raske hjemreise. Cooks historie ble rapportert 2. september 1909, mens Pearys ble publisert 7. september. De fantastiske prestasjonene ble overskygget av den bitre krangelen som nå fulgte. Peary avviste Cooks forsøk nesten umiddelbart. Peary prøvde til og med å få myndighetene til å offisielt anerkjenne hans bragd i stedet for Cooks.
Tvil om reisen
Det er fremdeles usikkerhet rundt både Cooks og Pearys påstander. Man har undersøkt både oppdagernes egne beskrivelser og gjenstående bevis mange ganger. Det har vært stilt spørsmål ved hvor nøyaktig mennenes målinger av breddegradene var, deres påståtte reisehastighet og andre ting som mangler i dagbøkene deres. Vi får nok aldri et endelig svar på hvor nær de virkelig var Nordpolen og hvem som kom dit først, hvis noen av dem faktisk klarte det.
1 / 2
Amundsen mot Scott
Mindre enn to år etter at Cook og Pearys bragder skapte overskrifter, ble det gjort forberedelser for nok et kappløp. Denne gangen på den andre siden av jordkloden. I januar 1911 var det to forskjellige grupper med oppdagere som kom til Antarktis, og begge var fast bestemt på å bli de første til å nå Sydpolen.
Den geografiske Sydpolen ligger på breddegrad -90, og er et av de mest ekstreme stedene på planeten. Antarktis er det kaldeste stedet på jorda, med rekorden for laveste temperatur på bakkenivå med -89,2 grader. Størstedelen av islaget er mellom to og fire kilometer tykt, så man kan oppleve høydesyke hvis man prøver å krysse Antarktis. Man finner også noen av de kraftigste vindene i verden der. I visse områder kan vindkastene komme opp i 198 kilometer i timen. I tillegg er kontinentet omringet av det røffeste og mest stormfulle havet på planeten, Sørishavet.
Begge gruppene sto derfor overfor enorme farer allerede før selve ekspedisjonene kunne starte.
1 / 2
Erfarne konkurrenter
De to konkurrerende ekspedisjonene ble ledet av vår egen kaptein Roald Amundsen og britenes kaptein Robert Falcon Scott. Begge var allerede berømte oppdagere. Scott hadde tidligere vært i Antarktis på en ekspedisjon sammen med Ernest Shackleton og dr. Edward Wilson fra 1901 til 1904. Den gangen kom de til breddegrad -82, altså nærmere Sydpolen enn noen før dem. Scott hadde fått 20 000 pund fra myndighetene til å betale for ekspedisjonen, og forberedelsene fikk mye oppmerksomhet i avisene.
Hemmelig reisemål
Mens Scotts ekspedisjon var godt kjent, holdt Amundsen sine planer for seg selv. Han var allerede i gang med å planlegge en ekspedisjon til Arktis, da Peary og Cooks påstander knuste drømmen om å nå Nordpolen først. I stedet for å avlyse hele ekspedisjonen, gjorde han om på planene og ville prøve seg på Sydpolen i stedet. Selv Amundsens eget mannskap trodde de skulle til Arktis, helt til han avslørte sannheten da de var underveis.
1 / 2
Klare for den lange reisen
Scotts team ankom Antarktis i januar 1911. Mens de slo leir og gjorde seg klare for turen, visste de ingenting om at Amundsen og hans folk hadde gått i land bare noen hundre kilometer unna nesten samtidig. Begge teamene brukte mesteparten av året til forberedelser for ekspedisjonene. De la ut matlagre langs rutene, før de la i vei i starten av den antarktiske våren: Amundsen 20. oktober og Scott 1. november.
Det var store forskjeller både i taktikk og utstyr for de to teamene. Det skulle vise seg å bli forskjellen mellom suksess for den ene, og tragedie for den andre.
1 / 2
Riktig utstyr for polarferd
Riktige klær og utstyr kan bety forskjellen mellom liv og død.
1. Briller
Sollyset som speiles i isen og snøen, kan føre til snøblindhet. Det gjør vondt, og man ser ingenting til det går over. Scotts team brukte briller med mørke glass for å beskytte mot dette.
2. Innfødt kunnskap
Amundsen brukte kunnskap han hadde lært fra inuittene i Arktis. Teamet hans kledde seg i flere løstsittende lag og dresser av ulveskinn.
3. Vitenskapelig utstyr
Kamera og navigasjonsutstyr var tungt å bære, men veldig viktig å ha. Det gjorde at de kunne finne ut hvor de var, og at de kunne bevise at de hadde vært der.
4. Pels
Scotts team brukte mindre pels enn Amundsens. Siden de selv dro på en del av utstyret, ville de ha blitt for varme i tykke pelsklær.
5. Støvler
Scotts team hadde støvler av reinsdyrpels, fôret med filt. De var stappet med høy for å holde på mer varm luft.
6. Hansker
For å holde seg varme nok til å beskytte fingrene, var votter og hansker ofte så tykke at de hindret bevegelse. Oppdagerne måtte ta av seg på hendene for å kunne gjøre ting som krevde bruk av fingre.
7. Vindtette lag
Turtøyprodusenten Burberry utstyrte både Scott og Amundsens team med ytterjakker og telt av det pustende og vanntette stoffet gabardin.
1 / 4
Ponnier og motorsleder
Scotts team hadde mindre erfaring med både kulde og skigåing. De hadde med seg ponnier og sleder med motor, men dette viste seg raskt å være en tabbe. Ingen av delene taklet de ekstreme forholdene i Antarktis; sledene fungerte ikke og ble forlatt, og de stakkars ponniene ble til slutt skutt og brukt til mat.
Scott og teamet hans nådde Sydpolen 17. januar 1912, men ble skuffet da de så at det norske flagget allerede var godt plantet på polpunktet. Scotts team slet med feilernæring, sult, frostskader og alvorlig nedkjøling. Samtidig falt temperaturen til mellom -30 og -40 grader. Ingen av dem overlevde reisen tilbake til leiren. Scott gikk tom for mat og drivstoff og ble fanget i teltet sitt i en snøstorm. Da var han bare noen kilometer fra sitt eget utplasserte matlager. I hans siste, tragiske dagboknotat 19. mars står det: «Vi skal holde ut til det siste, men vi blir svakere, og slutten kan ikke være langt unna. Det er trist, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer.»
1 / 2
En helt og en martyr
Amundsen sendte ut nyheten om sin historiske bragd 7. mars 1912 og ble hyllet som helt. Men hyllesten ble senere overskygget da verden fikk høre om hvordan det hadde gått med Scott og hans menn.
Også Amundsens og Scotts ekspedisjoner har vært nøye gransket i årene etterpå. Ikke fordi man er i tvil om de virkelig nådde fram til Sydpolen, men fordi man vil finne ut hva som gjorde at Scott og folkene hans ikke klarte seg.
1 / 2
Slutten på en æra
Disse ekspedisjonene tidlig på 1900-tallet var blant de siste i en periode med mange slike oppdagelser. Disse mennene ble beundret for den enorme besluttsomheten de hadde mens de kjempet mot tøffe forhold. De flyttet grensene for hva som er mulig, i sin jakt på å bli husket.
Denne modige perioden gikk mot slutten etter første verdenskrig. Da gjorde teknologiske fremskritt at slike ekspedisjoner ble lettere å gjennomføre.
Scotts vitenskapelige oppdagelser
Det hjalp ikke så mye den gangen, men det var ikke alle sidene ved Scotts ekspedisjon som var en katastrofe. Tolv forskere i leiren fikk i oppdrag å studere naturen rundt, og de tok med seg eksemplarer av mer enn 2100 dyrearter hjem. 401 av disse var helt ukjente fra før. De tok også med seg steinprøver, plantefossiler og pingvinegg.
Oppdagelsen av fossilet etter en bregne-liknende plante var med på å underbygge teorien om at Antarktis en gang var del av et mye større kontinent. I dag er det kjent som Gondwana. Pingvineggene ble samlet inn for å prøve å finne en mulig forbindelse mellom fugler og dinosaurer. Dette var en teori som var ganske ny på den tiden.
⬅ Scott skriver dagbok i hytta ved Cape Evans-leiren i oktober 1911. Selve hytta står der fremdeles som et minne etter ekspedisjonen. ⮕
1 / 2
Polare forskningsstasjoner
Siden de første polfarerne, har vi mennesker fortsatt å reise til både Arktis og Antarktis for å drive forskning. I dag finnes det mange forskningsstasjoner i de polare områdene, som gir oss ny kunnskap om planeten vår. Forskningsstasjon Concordia i Antarktis blir til og med brukt til å trene opp astronauter. Slik blir neste generasjon oppdagere klare for de uoppdagede områdene som ligger bortenfor vår egen planet.
Tragedie og triumf
Amundsens sydpolteam
Roald Amundsen: teamleder
Olav Bjaaland: skiløper
Helmer Hanssen: erfaren hundesledefører
Sverre Hassel: erfaren hundesledefører
Oscar Wisting: marineoffiser
8 . september 1911
Amundsens gruppe på åtte starter fra leiren i Hvalbukta. De snur raskt og drar tilbake fordi forholdene fremdeles er for tøffe.
20. oktober 1911
Så fort våren kommer, legger Amundsen i vei igjen. Denne gangen er de fem mann.
21. november, 1911
Teamet når fram til polarplatået etter å ha besteget en isbre som de kalte Axel Heiberg-breen. Breen ble oppkalt etter en av de som betalte for ekspedisjonen.
14. desember, 1911
Amundsen når fram til Sydpolen. Teamet hans bruker flere dager på å bestemme den nøyaktige posisjonen ved hjelp av en sekstant.
Scotts sydpolteam
Robert Falcon Scott: teamleder
Edgar Evans: kvartermester i marinen
Lawrence Oates: kaptein i hæren
Dr. Edward Wilson: forskningsleder
Henry Bowers: løytnant i den kongelige
indiske marine
17. januar, 1912
Scott og hans team kommer endelig fram til Sydpolen, der de oppdager at Amundsens norske flagg allerede står plantet på polpunktet. Amundsens team hadde satt opp et lite telt. Der fant Scott et brev fra Amundsen med spørsmål om han kunne bringe en beskjed til den norske Kongen.
17. februar 1912
Edgar Evans dør etter å ha falt i koma. Man tror at han hadde en alvorlig hodeskade etter et fall på vei ned fra Beardmore-breen.
16. mars 1912
Lawrence Oates, som har alvorlige forfrysninger, sier sine siste, berømte ord før han forlater teltet under en snøstorm: «Jeg skal bare utenfor, og det kan ta litt tid.»
29. mars 1912
Scott blir fanget i en snøstorm mindre enn 18 kilometer fra sitt største matlager. Her skriver han for siste gang i dagboken sin. Han, Wilson og Bowers dør like etterpå. Letemannskaper finner likene i november.
1 / 6
Kappløp mot polene, Amundsen og Scott
Roald Amundsen på fem minutter
I denne videoen får du en kort oppsummering av Roald Amundsens første tur til Sydpolen.
Bilde- og videorettigheter:
-
-
Ukjent
-
Getty Images
-
Getty Images
-
Robert Peary, selvportrett 1920
-
Getty Images
-
Getty Images
-
Getty Images
-
Selvportrett 1912
-
Ukjent
-
Getty Images
-
Ukjent fotograf 1920
-
Getty Images
-
Herbert George Ponting
-
Getty Images
-
Ukjent
-
NRK Skole
-
