Kappløp mot polene 

På begynnelsen av 1900-tallet var det få steder på jorda som ennå var uutforsket. Helt siden oppdagelsestiden hadde mennesket utviklet metoder for å krysse verdenshavene og utforske kontinenter, med det formål å utvikle handelsruter og utvide sine imperier. De frosne viddene ved polene representerte ekstreme utfordringer, men det lå en helt annen motivasjon bak: det uimotståelige draget mot det ukjente, og hederen og æren ved å komme dit først. 

⬅  Roald Amundsens forskningsskip Gjøa ble sittende fast i isen i Arktis i nesten to år på ekspedisjonen hans til Nordvestpassasjen i 1903–1906. 

Peary mot Cook 

Jordas geografiske nordpol ligger på en breddegrad på mer enn 90, på en tykk brem av sjøis. Det frosne havet endrer seg med årstidene, og en reise tvers gjennom Arktis er derfor ekstremt farlig. Oppdagerne står også overfor temperaturer som kan falle ned til minus 50, med en vindhastighet på inntil 90 kilometer i timen. I tillegg er det fare for å bli isbjørnføde. Etter flere mislykkede ekspedisjoner på 1800-tallet ble to uavhengige ekspedisjoner til Nordpolen merkelig nok rapportert i løpet av samme uke i 1909.  

Frederick Cook 

Den første var dr. Frederick Cook. Han hevdet at han nådde Nordpolen 21. april 1908 sammen med innfødte jegere fra Grønland. Teamet reiste fra Annoatok på Grønland i februar 1908 og beveget seg gjennomsnittlig 24 kilometer om dagen med hundesleder. I tillegg hadde de en sammenleggbar båt som de brukte til å krysse åpent vann der det var nødvendig. Ifølge Cooks memoarer brukte han en sekstant til å finne breddegradene, og han regnet ut posisjonen til «et punkt som var så nær Nordpolen som mulig». En farefylt hjemreise gjennom et isøde fullt av sprekker og drivis forsinket ankomsten til sivilisasjonen, og derfor fikk de ikke sendt et eneste ord hjem før etter 14 måneder.  

Landskapsbilde av Grønland

Robert Peary 

I august 1908, mens Cook var savnet, antatt død, la hans tidligere kollega, orlogskaptein Robert Peary i vei på det som var hans niende ekspedisjon i Arktis. Han benyttet det såkalte «Peary-systemet», og mannskapet på 50 kjørte hundesleder i et slags stafettsystem som satte ut proviant langs ruta. I motsetning til Cook hadde ikke Pearys mannskap med seg båter, så da isen begynte å sprekke opp, ble de sittende fast i dagevis før sprekkene lukket seg igjen.

Når de var i bevegelse, hadde de en gjennomsnittsfart på 21 kilometer om dagen. Peary tok regelmessige målinger med sekstant for å være sikker på at de fremdeles var på vei nordover. Den 6. april registrerte han en breddegrad på litt over 89 og skrev i dagboka: «Endelig, Nordpolen! […] min drøm og ambisjon i 23 år. Endelig min.»  

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Hvem var først? 

Offentliggjøringen av de to vellykkede ekspedisjonene kom nesten samtidig, på grunn av Cooks forsinkelser og Pearys bemerkelsesverdige raske retur. Cooks historie ble rapportert 2. september 1909, mens Pearys ble publisert 7. september. De fantastiske prestasjonene ble overskygget av den bitre feiden som fulgte. Peary og hans velgjørere avviste Cooks forsøk nesten umiddelbart. Peary tok til og med saken til Kongressen for å få myndighetene til å offisielt anerkjenne hans bragd i stedet for Cooks.  

Tvil om reisen 

Det råder fremdeles tvil rundt både Cooks og Pearys påstander. Man har undersøkt både oppdagernes egne beskrivelser og gjenstående bevis mange ganger. Det har vært stilt spørsmål ved hvor nøyaktig mennenes målinger av breddegradene var, deres påståtte reisehastighet og uvanlige utelatelser i dagbøkene. Det er lite sannsynlig at vi noen gang vil få endelig svar på hvor nær de virkelig var Nordpolen og hvem som kom dit først, hvis noen av dem faktisk klarte det. 

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Amundsen mot Scott 

Mindre enn to år etter at Cook og Pearys bragder skapte overskrifter, ble det gjort forberedelser for nok et kappløp mot polene, denne gangen på den andre siden av jordkloden. I januar 1911 var det to forskjellige grupper med oppdagere som ankom Antarktis, og begge var fast bestemt på å bli de første til å nå Sydpolen. 

Den geografiske Sydpolen ligger på -90. breddegrad og er et av de mest ugjestmilde stedene på planeten. Antarktis er det kaldeste stedet på jorda, med rekorden for laveste registrerte temperatur på bakkenivå på -89,2 grader celsius. Størstedelen av den indre isbremmen er mellom to og fire kilometer tykk, så man kan oppleve høydesyke hvis man prøver å krysse kontinentet. I Antarktis finner vi også noen av de kraftigste vindene i verden. I visse områder kan vindkastene komme opp i 198 kilometer i timen. I tillegg er kontinentet omringet av det røffeste og mest stormfulle havet på planeten, Sørishavet.  

Begge gruppene sto derfor overfor enorme farer allerede før selve ekspedisjonene kunne starte. 

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Erfarne konkurrenter 

De to konkurrerende ekspedisjonene ble ledet av vår egen kaptein Roald Amundsen og britenes kaptein Robert Falcon Scott, og begge var allerede berømte oppdagere. Scott hadde tidligere vært i Antarktis på en ekspedisjon sammen med Ernest Shackleton og dr. Edward Wilson i 1901–1904. Den gangen kom de til -82. breddegrad, nærmere Sydpolen enn noen før dem. Scott hadde fått 20 000 pund fra myndighetene til finansiering av ekspedisjonen, og forberedelsene fikk mye oppmerksomhet i media. 

Hemmelig reisemål 

Mens Scotts ekspedisjon og hensikten med den var offentlig kjent, holdt Amundsen sine polare planer for seg selv. Han var allerede i gang med å organisere en ekspedisjon til Arktis da Peary og Cooks påstander knuste en livslang drøm om Nordpolen. I stedet for å, bokstavelig talt, legge hele ekspedisjonen på is, gjorde han om på planene og ville prøve seg på Sydpolen i stedet. Selv Amundsens eget mannskap trodde de skulle til Arktis, helt til han avslørte sannheten da de var underveis. 

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Klare for den lange reisen 

Scotts team ankom Antarktis og Cape Evans 4. januar 1911. Mens de etablerte basecamp og gjorde seg klare for turen, var de helt uvitende om at Amundsens mannskap hadde gått i land bare 640 kilometer unna, i Hvalbukta, 14. januar. Begge teamene brukte mesteparten av året til forberedelser for ekspedisjonene. De la ut proviant langs de respektive rutene, før de la i vei i starten av den antarktiske våren: Amundsen 20. oktober og Scott 1. november.   

Det var avgjørende forskjeller både i taktikk og utstyr for de to teamene, noe som skulle vise seg å bli forskjellen mellom suksess for den ene og tragedie for den andre.  

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Riktig utstyr for polarferd 

Riktige klær og utstyr kan bety forskjellen mellom liv og død. 

1. Briller
Sollyset som blir reflektert i is og snø, kan føre til midlertidig, smertefullt synstap. Scotts team brukte briller med røykfarget glass som beskyttet mot snøblindhet. 

2. Innfødt kunnskap
Amundsen brukte kunnskap han hadde lært fra inuittene i Arktis på sin sydpolekspedisjon. Teamet hans ikledde seg flere løstsittende lag og dresser av ulveskinn. 


3. Vitenskapelig utstyr
Kamera og navigasjonsutstyr var uhåndterlig, men var livsviktig for å registrere framgangen og dokumentere reisen. 

4. Pels
Scotts team brukte mindre pels enn Amundsens. Siden de selv dro på en del av utstyret, ville de ha blitt for varme i tykke pelsklær.


5. Støvler
Scotts team hadde støvler av reinsdyrpels, fôret med filt. De var stappet med høy for å holde på mer luft og gi ekstra isolasjon. 

6. Hansker
For å holde seg varme nok til å beskytte ekstremitetene var votter og hansker ofte så tykke at de hindret bevegelse. Oppdagerne måtte risikere å eksponere hendene for å kunne utføre kompliserte oppgaver.


7. Vindtette lag
Turtøyprodusenten Burberry utstyrte både Scott og Amundsens team med ytterjakker og telt laget i sitt eget pustende og vanntette tekstil kalt gabardin.

Down arrow

1 / 4

Down arrow

Ponnier og motorsleder 

Scotts team hadde mindre erfaring med både kulde og skigåing. De hadde med seg ponnier og motoriserte sleder, men dette viste seg raskt å være en alvorlig tabbe. Ingen av delene taklet de ekstreme forholdene i Antarktis; sledene fungerte ikke og ble forlatt, og de stakkars ponniene ble til slutt skutt og brukt til mat.  

Scott og teamet hans nådde Sydpolen 17. januar 1912, men ble skuffet da de så at det norske flagget allerede var godt plantet på polpunktet. Scotts team led av feilernæring, sult, frostskader og alvorlig nedkjøling samtidig som temperaturen falt til rundt -30 og -40 grader. Ingen av dem overlevde returen til basecamp. Scott gikk tom for proviant og drivstoff og ble fanget i teltet sitt i en snøstorm, bare noen kilometer fra sitt eget, utplasserte proviantlager. I hans siste, tragiske dagboknotat 19. mars står det: «Vi skal holde ut til det siste, men vi blir svakere, og slutten kan ikke være langt unna. Det er trist, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer.» 

Down arrow

1 / 2

Down arrow

En helt og en martyr 

Amundsen sendte ut nyheten om sin historiske bragd 7. mars 1912 og ble behørig hyllet som helt. Men hyllesten ble senere overskygget da verden fikk høre om skjebnen til Scott og hans menn som ble sett på som martyrer. 

På samme måte som med Peary og Cook har Amundsens og Scotts ekspedisjoner vært nøye gransket i årene etterpå, ikke for å så tvil om de virkelig nådde fram til Sydpolen, men for å finne ut hvilke faktorer det var som førte til Scotts fiasko.  

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Slutten på en æra 

Disse banebrytende ekspedisjonene tidlig på 1900-tallet var blant de siste i en periode med «heroiske», polare oppdagelser. Disse mennene ble beundret for den enorme besluttsomheten de hadde der de kjempet mot tøffe forhold med begrensede ressurser. De flyttet grensene for fysisk og mental styrke til et absolutt ytterpunkt i sin søken etter udødelighet.  

Denne djerve tidsepoken gikk mot slutten etter første verdenskrig, da teknologiske framskritt gjorde slike ekspedisjoner relativt mye lettere å gjennomføre.  

Scotts vitenskapelige ettermæle 

Det var ikke til særlig mye trøst den gangen, men det var ikke alle aspektene ved Scotts Terra Nova-ekspedisjon som var en katastrofe. Tolv forskere i basecamp fikk i oppdrag å studere omkringliggende områder, og de tok med seg eksemplarer av mer enn 2100 dyrearter hjem. 401 av disse var ukjente for vitenskapen. De tok også med seg geologiske prøveuttak, plantefossiler og pingvinegg 

Oppdagelsen av en fossil, bregneliknende plante var med på å underbygge teorien om at Antarktis en gang var del av et mye større kontinent. I dag er det kjent som Gondwana. Pingvineggene ble samlet inn for å prøve å finne en mulig forbindelse mellom fugler og dinosaurer, en teori som var relativt ny på den tiden.   

⬅  Scott skriver dagbok i hytta ved Cape Evans base camp i oktober 1911. Selve hytta står fremdeles og er bevart som en tidskapsel over ekspedisjonen. 

Down arrow

1 / 2

Down arrow

Polare forskningsstasjoner 

Siden de første polarpionerene har vi mennesker fortsatt å reise til både Arktis og Antarktis i forskningens navn. I dag finnes det en lang rekke forskningsstasjoner i de polare områdene som gir oss utvidet kunnskap om planeten vår. Antarktis’ fjerntliggende forskningsstasjon Concordia blir til og med brukt til å trene opp astronauter og gjør neste generasjon oppdagere klare for de uoppdagede områdene som ligger bortenfor vår egen planet. 

Tragedie og triumf

Amundsens sydpolteam
Roald Amundsen: teamleder
Olav Bjaaland: premiert skiløper
Helmer Hanssen: erfaren hundesledefører
Sverre Hassel: erfaren hundesledefører
Oscar Wisting: marineoffiser

8 . september 1911 
Amundsens gruppe på åtte starter fra basecamp i Hvalbukta. De snur raskt og drar tilbake fordi forholdene fremdeles er for tøffe.

20. oktober 1911 
Så fort våren kommer, legger Amundsen i vei igjen, denne gangen er de fem mann.

21. november, 1911
Teamet når fram til polarplatået etter å ha besteget en isbre som de kalte Axel Heiberg-breen. Breen ble oppkalt etter en av sponsorene for ekspedisjonen.

14. desember, 1911
Amundsen når fram til Sydpolen. Teamet hans bruker flere dager på å bestemme den nøyaktige posisjonen ved hjelp av en sekstant.

Scotts sydpolteam 
Robert Falcon Scott: teamleder
Edgar Evans: kvartermester i marinen
Lawrence Oates: kaptein i hæren
Dr. Edward Wilson: forskningsleder
Henry Bowers: løytnant i den kongelige
indiske marine

17. januar, 1912
Scott og hans team kommer endelig fram til Sydpolen, der de oppdager at Amundsens norske flagg allerede står plantet på polpunktet. Amundsens team hadde satt opp et lite telt og inni teltet fant Scott et brev fra Amundsen med en forespørsel om han kunne bringe en beskjed til den norske Kongen.

17. februar 1912 
Edgar Evans dør etter å ha falt i koma. Man antar at han hadde en alvorlig hodeskade etter et fall på vei ned fra Beardmore-breen.

16. mars 1912 
Lawrence Oates, som har alvorlige forfrysninger, uttaler sine siste, berømte ord før han forlater teltet under en snøstorm: «Jeg skal bare utenfor, og det kan ta litt tid.»

29. mars 1912 
Fanget i en snøstorm mindre enn 18 kilometer fra sitt største proviantlager, skriver Scott for siste gang i dagboken sin. Han, Wilson og Bowers dør like etterpå. Letemannskaper finner likene i november.

Down arrow

1 / 6

Down arrow
Kappløp mot polene, Amundsen og Scott

Roald Amundsen på fem minutter 

I denne videoen får du en fem minutters oppsummering av Roald Amundsens første tur til Sydpolen 

Kilder:

  • Historie 5 (2020)
    Orage Forlag AS