Kvinner kan også slåss

Når det er snakk om krig, er det som regel mennene som får all æren. Ofte hører vi om de modige gutta på skauen, og hvem har ikke lest om hvor hensynsløs Aleksander den store var, da han feide gjennom Øst-Europa, Midtøsten og India? Men det er ikke bare menn som kan slåss.

Gjennom historien har mange kvinner stått ved fronten, klare med sverd eller gevær, akkurat som den irske monarken og sjørøveren Grace O’Malley. Kvinner har klatret inn i cockpiter, klare til å eliminere fienden – bare se på de russiske «nattheksene» under andre verdenskrig. Kvinnenes bidrag blir ofte glemt, oversett til fordel for alle mennene de kjempet sammen med.

Her kan du lese om noen av de kvinnelige krigsheltene som for lengst burde fått anerkjennelse for sin innsats. Noen navn er godt kjent, andre har tiden tilsynelatende visket ut, men alle kjempet for sitt land, sitt hjem og seg selv. Disse kvinnene, som kommer fra alle verdenshjørner og alle samfunnslag, har bidratt til å forme den verden vi kjenner i dag, og de har alle en historie å fortelle. Ingen av historiene er like, men de har alle en viktig fellesnevner: kampånden.

Down arrow

1 / 3

Down arrow
Boudicca roper til soldater

Fu Hao

Ukjent–ca. 1200 f.Kr.
Shang Dynastiet

Kone, mor, dronning, sjaman, politiker og militær leder. Fu Hao var noe for seg selv. Hun var gift med kong Wu Ding, en av Shang-dynastiets største herskere i oldtidens Kina, og levde et liv ikke mange kvinner på den tiden engang kunne drømme om. Etter ordre fra kongen utførte hun ritualer og ofringer som vanligvis var forbeholdt menn, men det var først og fremst ved hjelp av våpen hun skapte sitt ettermæle.

Fiendtlige styrker utfordret stadig Shang-dynastiet, blant annet Tu, Ba, Yi og Qiang. Fu Hao nedkjempet dem alle. Iblant valgte hun selv hvilke soldater som skulle følge henne, andre ganger valgte ektemannen dem ut for henne – men hver gang kom hun seirende hjem. For eksempel nedkjempet Fu Hao Tu Fang i løpet av ett slag og gjorde dermed slutt på en krig som hadde pågått i generasjoner. Hennes seier over Ba er kjent som det første dokumenterte angrepet i kinesisk historie. Fu Hao er gravlagt som en kongelig kriger, og det med rette. Blant de 2000 jade-, bronse-, bein- og steingjenstandene hun fikk med seg i graven, var det over 100 våpen, deriblant kampøkser.

Down arrow

1 / 3

Down arrow
Statue av Lady fu hao

Artemisia I av Karia

ca. år 500 f.Kr.
Det persiske riket

Da kong Lygdamis av Karia døde, etterlot han seg et barnebarn som arving, men den unge gutten trengte en regent. Det ble Lygdamis datter, Artemisia. Uansett hva kvinnesynet var i oldtidens Hellas, hadde kongen overlatt byen sin i gode hender, tross alt var hun oppkalt etter Artemis, jaktgudinnen.

I gamle skrifter roses Artemisia alltid for sitt mot og sin kløkt, og hennes rettferdighetssans kommer svært tydelig fram under en av hennes mest berømte bragder. Da perserne invaderte Hellas mot slutten av 500-tallet f.Kr., var Karia en del av Det persiske riket, og dronningens folk ble kalt inn for å kjempe. Det var ingen grunn til at Artemisia skulle bli med dem, men hun gjorde det likevel.

Under slaget ved Artemision sto dronningen ved soldatenes side og viste sin styrke som taktiker og hærfører. Men det hadde sin pris. Nøyaktig 10 000 drakmer var belønningen for å fange eller drepe henne. Det er usannsynlig at grekerne noen gang klarte å ta henne til fange, men etter at Xerxes kapitulerte forsvant hun fra alle historiske nedtegnelser. Likevel omtales hun fortsatt i dag som en modig og fryktløs kriger og taktiker.

Down arrow

1 / 3

Down arrow
Kampen om Salamis Italiano

Prinsesse Pingyang

ca. 600–623 e.Kr.
Tang-dynastiet, Kina

Folk hatet Sui-dynastiet, med sine unødvendige kriger og byggeprosjekter der rundt seks millioner mennesker jobbet seg til døde. Li Yuan var en av keiser Yangs beste generaler, men han var populær, for populær til at han kunne bli værende. Herskeren beordret at han skulle henrettes, og Li Yuan gjorde øyeblikkelig opprør. Datteren hans, Pingyang, som var gift med lederen for palassets vaktstyrker, hadde tidligere måttet flykte fra hovedstaden. Nå sluttet hun seg til faren og rekrutterte menn til en hær som hun kalte Damens hær.

Ved hjelp av kamper og bestikkelser ledet hun til slutt 70 000 opprørere som nedkjempet Yangs soldater. Ved å slå seg sammen med faren og ektemannen sin ble hun uslåelig. I løpet av bare ett år hadde de kontroll på hovedstaden, og keiseren ble tvunget til å flykte, bare for siden å bli drept av sine egne menn. Li Yuan inntok tronen som keiser Gaozu, og slik oppsto Tang-dynastiet, mye takket være Yuans datter. Men Pingyang fikk ikke nyte suksessen særlig lenge. Bare noen år senere, i en alder av 23 år, ble hun syk og døde. Faren hennes glemte aldri hva hun hadde gjort, og krigerprinsessen fikk en militær begravelse.

Down arrow

1 / 2

Down arrow
Bilde av Li yuan tang

Triệu Thị Trinh

225–248 e.Kr.
Vietnam

Hun hadde litt av et rykte, men det syntes hun var helt greit. Triêu Thi Trinh ble født i en liten vietnamesisk landsby og ble tidlig foreldreløs. Urettferdighet var det verste hun visste, og da hun så hvordan de kinesiske styrkene som okkuperte landsbyen hennes behandlet de lokale innbyggerne, gikk hun til kamp.

Triêu flyktet til fjells, der hun samlet og trente sin egen opprørshær på rundt 1000 soldater. Innen hun fylte 21, hadde de kjempet mer enn 30 kamper. Til slutt ble hun overvunnet av kineserne, etter at broren hennes hadde prøvd å overtale henne til å gi seg i lang tid. Svaret hennes var alltid: «Jeg vil ikke være som de kvinnene som bøyer hodet og godtar å bli konkubiner. Jeg vil ri av stormen, temme bølgene og drepe haiene. Jeg vil aldri godta å bli mishandlet.»

Down arrow

1 / 2

Down arrow
Bilde av Lady Triệu

Boudicca

1. århundre e.Kr.
Ikenerne

Da den romerske hæren tok seg over Den engelske kanal for å kjempe seg gjennom Storbritannia, regnet de neppe med at en kvinne skulle stå i veien for dem. Men Boudicca var ikke typen til å godta en invasjon. 

Kelterne – en av flere britiske stammer – kjempet ofte mot naboene sine, men slo seg denne gangen sammen mot den romerske fienden. I frontlinjen sto dronning Boudicca, som nylig var blitt enke. Hun hadde en høne å plukke med romerne. Døtrene hennes var blitt bortført og voldtatt av de fremmede soldatene, og andre familiemedlemmer var tatt som slaver. Romerne hadde nok ikke regnet med at Boudicca skulle gjøre alt som sto i hennes makt for å ta hevn.  

I år 60/61 e.Kr. stormet Boudicca og hennes allierte Camulodunum (Colchester) Londinium (London) og Verulamium (St. Albans). De slaktet ned sivile og brente alle bygninger på sin vei. I en voldsom hevnaksjon ødela de dessuten gravsteiner og statuer på de romerske kirkegårdene. Først ble romerne lamslått over opprøret, men etter hvert tok de seg sammen og samlet en hær på 10 000 menn for å stoppe rebellene.  

Under slaget ved Watling Street i år 61 e.Kr. ga kelterne romerne en real kamp, men måtte til slutt se seg slått. Selv om hun kjempet i frontlinjen sammen med døtrene sine, ble ikke Boudicca drept under slaget. I stedet valgte hun å ta gift for å unngå å bli tatt til fange av fienden. 

Down arrow

1 / 4

Down arrow
Boudicea taler

Khawlah bint al-Azwar

600-tallet
Rashidun-kalifatet

Under et slag nær Ajnadayn fikk en ridder øye på en gruppe soldater. Den sortkledde ridderen kjempet seg gjennom den romerske hæren og spredte romerne med det bloddryppende sverdet sitt. Man gikk ut fra at helten var Khalid ibn al-Walid, en modig og sterk soldat, men da ridderen igjen dukket opp ved siden av gruppen, ble det snart klart at det ikke var ham.

Så hvem var den mystiske krigeren som akkurat hadde hjulpet til med å nedkjempe fienden? Det var Khawlah bint al-Azwar, en kvinne som var på leting etter broren som romerne hadde tatt til fange. Under oppveksten var hun godt trent i bruk av sverd, og nå kom den kunnskapen til nytte. Hun ble senere invitert til å bli med hæren i kamp.

I et annet sammenstøt nær Ajnadayn ble Khawlah tatt til fange sammen med flere andre kvinner, men hun hadde ingen plan om å gi seg. Sammen med de andre fangene angrep hun vaktene med teltplugger og teltstenger, og til sammen drepte kvinnene 30 mann. Etterpå rømte de tilbake ut på slagmarken, der de bidro til at fienden mistet ytterligere 3000 mann, og slik havnet Khawlahs navn i historiske nedtegnelser.

Down arrow

1 / 3

Down arrow
Emiratikvinne lærer hvordan hun bruker et våpen ved Khawla Bint al Azwar Women's Military Training College, Abu Dhabi, 1996.

Lady Agnes Randolph, grevinne av Moray

ca. 1312–1369
Skottland

Grevinnen av Moray var ikke en kvinne man la seg ut med. Da engelskmennene dukket opp ved Dunbar Castle, klare til å invadere det i januar 1338, forventet de antakelig ikke å møte en adelskvinne som var fast bestemt på å stoppe dem.

Da engelskmennene kastet steiner på veggene, sendte lady Agnes Randolph stuepikene sine ut for å tørke av steinveggene med lommetørklær. Da engelskmennene brukte rambukk, sørget hun for at det ble sluppet store steiner i hodet på dem. Da soldatene truet med å drepe broren hennes som satt i fangenskap, påpekte hun at det ville gjøre henne til den neste jarlen av Moray. Til slutt ga engelskmennene opp og dro hjem.

Down arrow

1 / 2

Down arrow
Agnes Randolph, grevinne av Dunbar og mars

Jeanne d’Arc

ca. 1412–1431
Frankrike

Jeanne d’Arc er en nasjonalhelt, og navnet hennes er synonymt med fransk patriotisme, takket være hennes bidrag under hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 13- og 1400-tallet.

Jeanne ble født inn i en bondefamilie, og det virket usannsynlig at hun skulle bli noe stort, men det endret seg da Gud åpenbarte seg for henne. Jeanne hevdet at Gud hadde utpekt henne til å lede Frankrike til seier, og til tross for hennes mangel på krigserfaring klarte hun å overtale Karl av Valois til å la henne lede en hær til byen Orléans, som på den tiden var under angrep av engelskmennene. Med Jeanne som leder klarte den franske styrken å beseire fienden og vinne byen tilbake. Engelskmennene flyktet over elven Loire, og Jeanne dro for å ta tilbake de andre franske byene. Men hellet hennes skulle ikke vare.

Mens hun forsvarte Compiègne i 1430, ble hun kastet av hesten rett utenfor byen. Idet portene ble stengt, så burgunderne sitt snitt til å ta henne til fange. De visste hvilken trussel den unge bondejenta var, og etter en rettssak der de anklaget henne for hekseri, kjetteri og å kle seg i mannsklær, ble hun dømt til døden. 19 år gammel ble hun brent på bålet, men den endelige seieren ble hennes, ettersom historien om henne har blitt fortalt igjen og igjen, som et eksempel på styrke, dyktighet og patriotisme.

Down arrow

1 / 3

Down arrow
Portrett av Jeanne d’Arc

Mai Bhago

1600–1700-tallet
Punjab-regionen

Året var 1705, og sikher og moguler var låst i en bitter strid om makten. Moralen var lav blant sikhene, og 40 av dem deserterte, forlot guruen sin og la i vei hjemover. Men Mai Bhago ventet på dem, og hun fant seg ikke i noe tull. 

I stedet motiverte hun dem og dro tilbake til kampene sammen med dem. Alle 40 menn døde, men Mai Bhago overlevde. Som den eneste overlevende ble hun bedt om å jobbe for guru Gobind Singh som hans livvakt. 

Down arrow

1 / 2

Down arrow
Mai Bhago også kjent som Mata Bhag Kaur, var en sikh-kvinne som ledet sikh-soldater mot Mughals i 1705.

Nakano Takeko

1847–1868
Aizu-regionen, Japan

Til tross for hva du kanskje har trodd fram til nå, var ikke alle de beryktede samuraikrigerne menn. De fleste japanske kvinner fulgte strenge sosiale regler, men noen valgte i stedet å bli hensynsløse krigere. En av disse krigerne var Nakano Takeko. 

Takeko døde som en helt under slaget ved Aizu 

Da styrken hennes ble angrepet av fiender med våpen, ledet hun en gruppe på rundt 30 kvinner i et motangrep og klarte å drepe fem menn før hun selv ble drept. Nakano Takeko var bare 21 år gammel.

Down arrow

1 / 2

Down arrow
Statue av Nakano Takeko

Lozen

1800-tallet
Chiricahua-apachene

Lozen var aldri spesielt interessert i husarbeid eller noe annet av det tradisjonelle kvinnearbeidet i stammen. Hun ville bli kriger. Da hun fylte 20, var hun ekspert på å stjele hester, og hun fikk lære å bli en dyktig rytter, taktiker og skytter.  

Sammen med broren sin, Victorio, leder for Chiricahua-apachene, kjempet hun for å ta tilbake landet som var stjålet fra apachene. Victorio omtalte ofte Lozen som sin «høyre hånd, sterk som en mann, modigere enn de fleste, en dyktig strateg og et skjold for sitt folk». 

Down arrow

1 / 2

Down arrow
Bilde av Lozen

Ljudmila Pavlitsjenko

1916–1974
Sovjetunionen

Historiens dødeligste, kvinnelige snikskytter var en skilt tenåringsmor fra en liten landsby i Ukraina. I løpet av den blodige karrieren sin utførte hun 309 bekreftede drap, hvorav 36 tyske snikskyttere, etter at hun vervet seg i den sovjetiske hæren i 1941.

Da hun først meldte seg til tjeneste, lo de offisielle tjenestemennene av henne og ba henne bli sykepleier i stedet. Men slikt kvinnehat fant ikke Pavlitsjenko seg i, og da hun til slutt fikk sjansen til å vise hva hun kunne, ble hun straks godtatt.

Hennes nye hjem var 25. Tsjapajev rifledivisjon, og hun fant seg fort til rette. I løpet av sine første 75 dager i kamp drepte hun 187 tyskere. Raskt opparbeidet hun seg et ry, og hun ble sendt ut på stadig farligere oppdrag. Til slutt sto hun ansikt til ansikt med fiendens snikskyttere. Et feilgrep kunne bety døden, men Pavlitsjenko gikk seirende ut av 36 slike møter. Tyskerne begynte å snakke til henne over høyttalere i et forsøk på å få henne over på sin side.

Pavlitsjenko ble den første sovjetiske soldaten som fikk besøke Det hvite hus, men amerikansk presse herset med henne og skrev mer om hvordan hun så ut enn hva hun hadde oppnådd. «Jeg bærer uniformen min med ærbødighet», svarte hun. «Den har vært dekket med blod i kamp.»

Pavlitsjenko tjente som en av 2000 kvinnelige sovjetiske snikskyttere under andre verdenskrig og var en av bare 500 overlevende. Hun har definitivt gjort seg fortjent til heder og ære.

Down arrow

1 / 3

Down arrow
Portett av Lyudmila Pavlichenko

Kilder:

  • Historie og vitenskap 2 (2020)
    Orage Forlag AS