Solsystemet blir til  

Helt til for 500 år siden trodde alle at jorda var midtpunktet i universet. Sola, månen, stjernene og planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn sirklet rundt jorda. Så, på 1500- og 1600-tallet, kom de tre astronomene Copernicus, Kepler og Galilei og snudde alt på hodet. De mente nemlig at sola sto i sentrum, mens jorda og de andre planetene sirklet rundt den. Med andre ord: De viste oss solsystemet vårt. Kirken motarbeidet denne teorien helt til ut på 1700-tallet.  

Solsystemet

Laplace-teorien
I 1796 mente den franske vitenskapsmannen Laplace at solsystemet opprinnelig var en roterende sky av gass som gradvis klumpet seg sammen til sola og planetene. Dette er faktisk ikke så langt unna det astronomer i dag tenker om hvordan solsystemet ble til. 

Den moderne Laplace-teorien går ut på at en supernova eksploderte for fem milliarder år siden og slynget ut masse ulike grunnstoffer og gasser. Disse kolliderte med en tåke av helium og hydrogen. Dette ble senere til vårt solsystem. Vi kan faktisk se at dette skjer i andre deler av galaksen vår og enda lenger ute i rommet. 

Denne skyen av såkalt materie inneholdt nitrogen, oksygen, jern og silisium – stoffer som trengs for å bygge opp planeter som jorda. Skyen begynte sakte å spinne, og tyngdekraften fikk den til å øke farten og samle seg rundt et midtpunkt. Den spant fortere og fortere jo tettere den ble. Materien samlet seg til klumper, som etter hvert trakk seg sammen til en enorm klump – en protostjerne. 

Protostjernen kollapset under sin egen tyngdekraft. Da dette skjedde, ble det så varmt at det satte i gang en kjernefysisk reaksjon som «tente» stjernen. Dermed oppstod sola, omtrent slik vi kjenner den i dag. 

Down arrow

1 / 4

Down arrow

Hvordan ble planetene dannet?  

Da protostjernen falt sammen og spant stadig raskere, ble det en del materie til overs. Dette samlet seg i en skive som snurret rundt protostjernen. Det ble trangt, tett og varmt inni protostjernen, og de første atomene begynte å smadre inn i hverandre. 

Et voldsomt utbrudd av partikler fra sola, som vi kaller en solvindblåste støvet seks milliarder kilometer ut i rommet. De indre planetene i solsystemet (Merkur, Venus, Tellus – altså jordaog Mars) ble alle dannet av materien som ble spredt ut i de innerste 400 millioner kilometerne. Her var det så varmt at bare tyngre stoffer, som jern og nikkel, kunne klumpe seg sammen. Etter hvert samlet klumpene seg til de fire indre planetene i solsystemet. De ble små, fordi det ikke fantes så mye av de tyngre stoffene i solsystemet. 

Kun 0,1 prosent av galaksen vår består av jern. Det vi har mye mer av, er hydrogen og helium. De fire ytterste planetene, ofte kalt gasskjempene, består i stor grad av disse gassene. De fire planetene utgjør faktisk 99 prosent av all massen som sirkler rundt sola.

Down arrow

1 / 3

Down arrow

Planetenes plassering

Jernrike Merkur er større enn dvergplaneten Pluto, men likevel den minste av solsystemets åtte ekte planeter. Den er nærmest sola og har nesten ikke noen beskyttende atmosfære. Derfor svinger temperaturen mellom 427 varmegrader om dagen og 187 kuldegrader om natta. Hvis vi kunne vært på Merkur, ville det merkelig nok gått 176 jorddøgn mellom hver soloppgang.  

Selv om Venus er lenger unna sola enn Merkur, så er det mye varmere her. Det kommer av et tett teppe av gasskyer i atmosfæren. Her er det en snittemperatur på 464 varmegrader. Overflaten er tørr, livløs og brennhet, med vulkaner og støvstormer overalt. Interessant nok dreier den i motsatt retning enn de fleste andre av planetene.  

Jorda vår er oppbygd omtrent på samme måte som naboplanetene. Den har tre klart atskilte lag som består av jern, magnesium og silikater. På overflaten skiller jorda seg ut, og det er derfor vi kan leve her. Vi har vann i væskeform og en oksygenrik atmosfære. 

Mars kalles også den røde planet på grunn av sin rustrøde farge. Her finnes de høyeste vulkanene vi vet om i solsystemet, selv om de riktignok er tørre og inaktive. Mars er en død planet i dag, men nyere forskning tyder på at planeten har en svært livlig fortid, med vulkanaktivitet og vann over store områder. 

Jupiter er den største og tyngste av alle planetene i solsystemet. Den har nesten 2,5 ganger større masse enn alle de andre planetene til sammen – like stor som 1300 jordkloder. Jupiter er den nærmeste av gasskjempene og inneholder lite fast materie. Den har et ytre lag av hydrogen- og heliumgass og et indre lag av metallisk hydrogen. Men dypt i planeten, omtrent 60 000 kilometer under overflaten, ligger en fast kjerne som består av stein og metall.  

Saturn er omgitt av et fantastisk ringsystem som består av stjernestøv, større steiner og gass. Selve planeten minner om en stor skykule som roterer så fort at den buler ut på midten. Saturn består av de letteste grunnstoffene, og er så lett at den ville flyte hvis vi hadde lagt den i et kjempestort hav. Som Jupiter er Saturn en gasskjempe med en liten, fast kjerne av stein og is.  

Uranus var den første planeten som ble oppdaget med teleskop. Den er lyseblå og har elleve tynne ringer og 27 ørsmå måner. Uranus ser blå ut, fordi den røde delen av sollyset blir absorbert i skyene av metanis i den kalde atmosfæren. I atmosfæren raser det voldsomme vinder som driver ammoniakk og vann over overflaten.  

Vi fikk vårt første nærfoto av Neptun i 1989. Da fikk vi se at planeten har ringer og mange måner. De tre siste månene ble oppdaget så sent som i 2003. Neptun likner på Uranus. Den har ikke fast overflate, men lag av frosset vann, metan og ammoniakk. 

Pluto er ikke solsystemets ytterste planet, slik mange tror, men derimot en dvergplanet. Dvergplaneter er legemer som kretser rundt sola og har nok masse og tyngdekraft til å bli kuleformet, men som ikke har ryddet området rundt omløpsbanen sin. Plutos atmosfære består av 99,97 prosent nitrogen, og det er astronomisk kaldt der, med et snitt på -230 °C. 

Down arrow

1 / 9

Down arrow
Solsystemet

Kilder 

Universet Junior, 2019 © ORAGE FORLAG AS  

https://no.wikipedia.org/wiki/Supernova